Opptur og nedtur på langtur

Så er Cirkum Polare-kursets langtur i Brooks Range over. Det endte opp med å bli en 15 dagers tur igjennom noe av det villeste og vakreste landskapet jeg har sett. Etter å ha tilbrakt 6 timer i baksetet til Murph, med knærne trøkt oppunder haka og en trippel club sandwich i Coldfoot, hadde vi enda et par timer igjen å kjøre før vi var oppe på Chandalar Shelf, hvor turen skulle starte. Etter hvert som vi nærma oss Brooks Range dukka det ene fjellet opp etter det andre. Det var fjell så langt øye kunne se. Fine fjell. Flotte fjell. Ville fjell. Klatrefjell og topptur-fjell. Vakre fjell. Snødekte fjell. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. For et syn. Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg det. Jeg satt bare å måpte med haka langt ned på brystet, mens siklet rant. Men som Magnus sa: "Det er ikke så rart du ser så mange fjell, du befinner deg jo midt i en fjellkjede!" Men jeg var definitivt klar for tur. Klar for å se og oppleve alt jeg kunne av denne storslotte naturen. For en opptur!

De første dagene holdt vi sør-østover på tundraen i en svær dal. Det måtte tråkkes og brøytes en del spor da vi gikk rett igjennom 40 cm snø og ende ned til grasrota. Skituppene hadde det svare strev med ikke å bli fanga av "fotfeller" laga av busker og kratt. Pulkene var pakket for 18 dager og kjentes deretter ut. Det ble noen lange dager til å begynne med, men pulken ble lettere for hver dag, sola skinte og åsynet av nye fjell og daler løfta motivasjonen tilstrekkelig. For et område.

Vi kom oss ned på den nordre grena av Chandalar River og fulgte den. Den svingte seg i store bukter. Av og til bød den på overvann, mens andre steder bød den på glattpolert is. Underveis som vi gikk så vi dyrespor i alle størrelser og fasonger. Det eneste sporet av menneske som vi kunne se, var ei lita laftahytte ved elvebredden. Ble hare eller rype observert forran i rekkene, tok det ikke lang tid før ivrige gutter slengte sekk og pulk fra seg, tok frem hagla og lista seg fram på skituppene. Det ble mange villtmiddager. En kveld var det hare på menyen, mens det ble servert nystekt rype den neste kvelden.

Hver fjerde dag skulle det i utgangspunktet være hviledag. På disse dagene gikk store deler av dagen med til pannekakesteking. Flere kreative varianter ble servert. Den siste pannekaka som ble servert ble stekt i 16-tida en dag! Ellers var disse dagene til fri disp. Noen hugde ved, noen sov, noen gikk på tur, andre leste bok, mens noen jakta og andre stoppa kartanker og slitte ullvotter. Det var godt å være på tur igjen, komme inn i turrytmen. 10 timers vandring, solskinn og stilongsføre på dagtid, bålkos og igjennsnurping av soveposen under stjernene om kvelden.

Etter alle de positive inntrykka og opplevelsene som bare randt på underveis, så måtte det komme en nedtur. Det ble et slag under beltestedet for min del. Vi måtte snu. Det tok tid før jeg fant forståelse og motivasjon for å gå tilbake i våre egne spor, og se de samme fjella gå forbi - bare i motsatt rekkefølge. Og jeg som var så klar for å se og oppleve mest mulig av dette området, komme fram til Coldfoot og ta en vel fortjent en - selv om det skulle koste skjorta. Men slik ble det. Hadde jeg vært veilederen, så hadde jeg nok tatt akkurat samme beslutningen - bare en dag senere. For det var det riktige å gjøre. Den var bare litt vond å svelge.

På vei tilbake suste kilometer på kilometer bokstavelig talt forbi. Sporet vårt var jo rene autostradaen å følge. Ingen brøyteøkter fra nå av. Dette gjorde selvfølgelig at vi fikk alt for god tid. Det ble mange halve gådager og flere hviledager. Det ble blant annet mer tid til å jakte, og Solveig fikk prøve seg som ordentlig jeger for første gang. Med en 5 år gammel og ubrukt jegerprøve i lomma, ei lånt hagle og en snill Magnus som serverte meg haren på fat, så ble jeg en stolt harejeger!

Et par dager etterpå på vei opp på en fjelltopp ble det lagt inn rypejakt, da det viste seg at hele fjellsida bestod av hundrevis av ryper. Ebbe lånte villig ut salong-rifla si, så enden på visa ble at jeg fikk 3, Tore fikk 2, Katrine fikk 1 og Ebbe sjølv fikk 1. Tore sprang så ned etter mer ammunisjon, Ebbe gikk etter et par ryper til med sine 2 igjenværende skudd, mens Katrine og jeg gikk videre til toppen - der Majliz satt og ventet så snilt på oss med vann og potetgull. Utsikten var formidabel. Så ruslet vi ned igjen og stekte ferske rypebryst.


Dyreopplevelsene på ture var mange. Ulven hørte vi ule svakt i det fjerne flere ganger, men vi fikk aldri sett han. Dagen etter at vi snudde kunne vi se at 2 ulver hadde fulgt sporet vårt flere kilometer ned elva. Eirik og Tore ble forfulgt av en jerv en dag. Tore hørte den, og i det Eirik snudde seg så han rompa på jerven hoppe ut av sporet og inn i skogen. Store flokker med caribou så vi også. De var på vandring norover, og det ble sagt at det vandret et tredvetalls tusen rein igjennom dalene på denne tida av året. Vi hadde tydeligvis akkurat gått glipp av de største hordene, for det var reinsdyr trokk over det hele! Som sagt var det strore mengder av hare og rype å oppsøke. Dall sheep ble spotta med kikkert i ei fjellside. En hviledag hadde vi selskap av ei storøyd ugle i campen. Samme kveld var vi en gjeng som gikk oppover elva. Plutselig løp det ei gaupe fra elva og opp i lia. Samtlige la på sprang. Eirik og jeg som gikk bakerst, og selvfølgelig ikke fikk sett ho, fikk blod på tann. Vi begynte da en nokså anpustende oppsporing av gaupa. Eirik med rifla klar, jeg med kamera. På ett eller annet vis greide katta å lure oss skikkelig. Sjølv om vi fulgte sporet, så var ho ikke å sjå. Porqupine er et dyr som vi derimot fikk sturdert på kloss hold. Som et slags arktisk piggsvin satt det i et tre og spiste bark. Et par av gutta klatra opp for å hilse på. Plutselig utbryter Eivind "næ, her sitter det jo en kar til." Rett bak oss, under ei lita buske satt det et porqupine og gjorde seg så usynlig som mulig. For sent! Det var ikke få kameralinser det stakkars dyret fikk trøkt opp i tryne denne kvelden.

De siste dagene kom sola igjen, etter at vi hadde litt overskya og noen små melis-dryss fra overn. Med toppen 3 timer å gå til neste leir, ble det noen gode lange lunsjer i sola. Helt ferske jervespor ble kryssa, og den nest siste kvelden ble det rypefest - da borti 30 ryper gav et saftig matauke.

Så ble det en god tur ut av det hele. Det er så mange små ting å glede seg over, selv om det store målet langt der fremme ikke blir nådd. Alle oppturene underveis utgjevna den ene nedturen til å bli et lite snøfnugg. Jeg har i alle fall storkost meg på tur. Og en ting er i alle fall sikkert - tilbake til Brooks Range skal jeg!!

Avreise Takotna

Da står vi bokstavelig talt på farten ut døra på "Dormen" her i Takotna. Om en 1/2 time skal vekkerklokka ringe og havregrøten skal på bordet. Eivind, Stein Tore og jeg har vært oppe i natt, og vi har skumle planer for vekking av hele huset;P

Ferden går nå videre til Fairbanks, hvor vi skal gjøre unna siste handling av mat før langturen på torsdag. Da venter en 16-17 dagers tur i Brooks Range. I år går ruta en annen vei enn tidligere år. Dette fordi oppsynsmennene i den ene nasjonalparken har valgt å være litt vrange med oss. CP-gjengen hang ikke lenge med hode da vi hørte det, da vi nå i det nye området kan jakte og fyre bål så mye vi vil!

Iditarod har nå passert Takotna og er på god vei til Nome. I skrivende stund leder Lance Mackey. Hele CP-gjengen stod på så godt vi kunne når det suste inn hundespann etter hundespann i byen. Det skal sies at en del har vært fra dels til helt redusert grunnet spysjuke og diare. Nå ser det ut til at samtlige av Takotna Parking Service er på beina igjen og klare for langtur.

Men nå er grøten på kokeplata og folk er oppe, så jeg får gå. En ny dag er i emning i Alaska.

Fangstliv i Alaska

Etter 3 uker er jeg atter tilbake i sivilisasjonen og befinner meg nå omgitt av lokalbefolkning, internett og spysjuke. 8 av oss CP'ere valgte å bedrive fangstliv ut i fra hytta, mens fire barske gutter begav seg ut på expediton Beaver Mountains for fjorten dager. Oppholdet på hytta til Dick var hel-maks fra ende til annen.

Med utgangspunkt fra hytta starta vår søken på ekte pelsjegerliv i Alaskas dype og ville skoger. Samtlige åtte + våre to veiledere, var mer enn gira på å komme i gang med fangstinga - fra nå av var ingen dyr med pels eller fjær trygge fra feller, snarer, kuler eller krutt..

Rundt 60 mårfeller ble satt ut av tre trapper-team på hver deres fangstlinje. Nå var det bare å vente i spenning før man sjekket fellene med noen dagers mellomrom. Var det kommet mår i fella? Eller hadde "Kent Robert" (Camp Robber - fugl som røver det meste fra en) røvet alt av åte?

Fangsting av bever kom vi tidlig i gang med. Det er tidkrevende, men utrolig spennende. Det hele går ut på å hugge et passe stort hull i isen, for så å sette en åtepinne av lys, fersk bjørk midt i hullet. Rundt trestammen senkes tre snarer, som hver er festet inn på noen stokker av gran, som ligger over hullet. Så er det stort sett bare å vente på at beveren skal ta seg en tur ut av huset sitt for å spise. Heldigvis var vi mange som kunne skifte på å hugge hull, for det tar tid med spett.!

Etter hvert begynte dagene på hytta å fortone seg i retning det gode fangstliv. Den biologiske klokka tok overhånd, en sveiveradio sørget for god stemning under steking av pannekaker til frokost, en klapp på Piper - den nærmeste hunden - på vei bort for å hilse på Kongen, komme seg ut på ski når det var tid for det, sjekke feller, store lunsj-bål, hugge litt flere hull i isen, kjøre litt hund, komme seg inn og fyre i ovnen, hente vann i elva, flå litt, god mat - helgrilla bever - og kveldskos. Kan man få det bedre?!

Etter hvert begynte vi å få en god del jobb med å flå, da det begynnte å renne inn med fangst. Totalt fikk vi 6 bever, 1 oter, 5 mår, 2 harer, 8 granjerper, x-antall ekkorn, 1 mus og en god del camp robbers, og i ettertid har vi nå fått en mink og en hare til. Flere beverhull er i emning i område Takotna, - vi skal ha flere!

Naturen og villmarka her ute synes å være endeløs. De smale, litt rare grantrærne gir et koselig preg. Og man går ikke langt før man ser spor etter dyr. Det myldrer av spor. Gaupa hadde med sine svære poter spassert rett nedenfor hytta samme dag som vi kom opp dit. Støtt og stadig hadde ulven luska oppover elva i skutersporet. Oteren hadde det ofte gøy med å gli flere meter på magen hvor enn han gikk. Det er utrolig moro å vite at alle disse dyra ikke er langt i fra oss, selv om vi aldri fikk se de. Spenningen var bestandig stor da vi skulle ut å sjekke feller og snarer.

Tre uker med fangstliv var det vi fikk i denne omgang, og det gav skikkelig mersmak. På fredag tok noen av oss skiene fatt og gikk de 3 milene tilbake til Takotna og sivilisasjonen. På Dormen møtte vi noen slagne ekspedisjons-gutter. De hadde hatt en fin tur, men hadde hatt både mildt og spreng-kaldt vær, mangla nok mat og vært prega av litt sykdom. Og det hjalp ikke på at det gikk omgangssyke i byen da de kom tilbake. Guttene har nå vært syke i ei drøy uke. De fleste som kom fra fangstlivet har nå også fått det - og det midt i forberedelsene til Iditarod!

Takotna

Fredag 12 ankom vi byen med småfly fra McGrath, etter å ha tatt et litt større fly fra Anchorage tidlig samme dag. Piloten fraktet oss trygt fra McGrath til Takotna i løpet av 7-8 minutter. Størrelsen på flyet kunne man godt ha sagt noe på, men det så ut til å være en helt vanlig arbeidsdag for piloten, så vi tok det hele med ro. Flyet hadde så vidt plass til fire pasasjerer og piloten. Bakerste mann satt om enn litt trangt, så godt som i halen på det flygende fartøyet. Vi hadde skikkelig klarvær og fikk sett både vidt og bredt fra lufta.

Spenningen steg da vi nærmet oss siste endestasjon for ei god stund framover. Vi ble møtt av landsbyhøvding Dick, som fraktet oss og bagasje med skuter ned til byen. Takotna er en liten landsby midt i Alaskas villmark med ca 50 innbyggere. Ut hit går det ingen veier, men med fly, skuter eller elvebåt kan du komme deg hit. Byen ser akkurat ut som den skal, og den har hva de trenger for å greie seg. Et postkontor, en butikk og en skole. Mange her livnærer seg ved fangsting og selge pels.

Vi har i løpet av 2 1/2 dag her i Takotna rukket å bake nærmere 30 brød, 100 pizzasnurrer, 100 bomber og 7 turbrød. Nå er vi i full gang med tøking av kjøttdeig til langturen i mars. Lørdag arrangerte vi ski -og utedag for byens barn og ungdommer. Det var positivt stort frammøte, og vi koste oss i "påskesola" med grilling, ski, snowboard og hopp. Lille Caden hadde aldri stått på ski før CP fikk på han et par miniski. Å stå ned bakken var noe gutten var ihuga etter å klare. Større innsattsvilje har jeg ikke sett maken til. Opp og ned, opp og ned, detter og opp igjen. Siste gangen han skulle utfor bakken og mot hoppet, klarte han det. Større glede i et barns øyne skal man lete lenge etter!

Utpå ettermiddagen satte vi også noen haresnarer. Jeg fikk testa den nye soveposen i natt, og den lover bra. På morgenen var det -24, mens det kunne rapporteres om -33 i løpet av nattens mulm og mørke.

I dag har det gått i baking og matlaging, organisering og planlegging. Vi var en gjeng som dro ut for å sjekke snarene i dag, og jammen var det en hare i snara! Den ble årets CP-gjeng sin første fangst i Alaska. Stas!

I morgen drar vi opp til ei fangsthytte som Dick har. Her blir vi i alle fall de neste 14 dagene. Ei gruppe på fire staute karer har tenkt seg til Beaver Mountains, noen gode dagsmarsjer her fra. For meg og resten blir det fangsting for alle penga - nå skal fangstlivet virkelig få fart på seg!

Anchorage 7-12. februar

Ei uke i Anchorage gikk unna, her er noen bilder, kort oppsummert!

Majliz tar med seg gutta på shopping!

-> Arild og Christine, som vi to bodde hos. Her besøker vi henne på kontoret hennes ved Anchorage University.

<- Eirik baker fargesprakende bomber til langturen!

Leiebilen jeg kjørte rundt i hele uka!

Lurte litt på om jeg skulle kjøpe meg ny lue..!

Endelig Alaska!

Troette, men ved godt mot landa CP-gjengen i gaar kveld i Anchorage, Alaska etter droeye 22 timers reise fra Gardermoen + overnatning der paa bortimot 12 timer - etter flyturen fra Alta fredag formiddag.. Det ble noen timer med reising paa oss, men naa er vi her, endelig!!

Oyvind, Soeren og Stein Tore sloever paa Gardermoen..

Det er 7 aar siden sist jeg var paa amerikansk jord. Saa langt ser alt ut som foer - det er stort! Bilene er store, gatene, butikkene, chips-posene og mange av folka er store. Jeg gleder meg til aa se villmarka deres - den maa jo bare vaere gedigen!

Her inntas foerste maaltid i USA - hamburger..!

Hele gjengen er spredt ut hos flere forskjellige fastboende her i Anchorage. Arild og jeg er bosatt hos koselige Christine Hanson. Vi skal vaere her til fredag. Etter en saart trengt nattesoevn har vi i dag spist lunsj paa The Village Inn, vaert rundt i x antall sportbutikker og vaert innom Sons of Norway (organisasjon for folk med tilknytting til Norge og\eller Skandinavia). Hos Sons of Norway var det storskjerm med Super Bowl og servering av lapskaus.

Denne uka kommer til aa gaa i en fei. Innkjoep av mat, utstyr, matlaging og norsk-kveld paa Sons of Norway er noe av det som staar paa programmet. Oppdateringer og bilder kommer.

Siste innspurt!

Siden Stabbursdal-turen har følgende skjedd:

- Foredrag med Harald Tunheim, første nordmann til å delta i Iditarod, verdens lengste hundeløp i Alaska.
- Speedshopping i Alta med utbytting av skibindinger. Solveig smilte riktig pent og fikk super-spesial-spesial-pris på G-Sport;P
- Mye sosialt på Nassa (internatet) med vafler, is, strikk og kos.
-Dagsopplegg med Trine Lyrek, hvor vi forberedte oss til å drive check point Takotna under årets Iditarod. Vi fikk også kjøre våre egne hundespann!
- Dagstur med skredlære
- Mer planlegging og forberedelser Alaska
- 2 dagers gammetur til Bastingamma i Stabbursdalen for å lete etter noen tapte teltstenger fra forige tur. De ble til alt hell funnet, turen var reddet og vi kunne kose oss i beste "gammestil" med "whiskey-yatzy" og god stemning!
- Mer planlegging - nå om selvstudiumsperioden i Norge i mai. Den kommer til å gå på Spitsbergen!
- Bursdagsfeiring for Svenn Erik i beste "5-års"-stil tirsdag kveld - inkl. oppmøte på flyplassen med 50 ballonger, sang og dans;P
- Mer Svalbard-besøk av Henning!
- Og i går kveld vartet Hans Ole og Gunnbjørg opp med deilig middag til alle oss i "Svalbard-gjengen i Alta"!

Ja, nå begynner det å nærme seg avreise Alaska med STOOOORE skritt. I dag er pakkedag og i morgen reiser vi fra Alta! Jeg har en del(!) å gjøre før alt er klart til avreise, så dette får klare seg for denne gang. Neste innlegg kommer fra Alaska!


Bilde: Opplæring i hund av Trine Lyrek