Opptur og nedtur på langtur

Så er Cirkum Polare-kursets langtur i Brooks Range over. Det endte opp med å bli en 15 dagers tur igjennom noe av det villeste og vakreste landskapet jeg har sett. Etter å ha tilbrakt 6 timer i baksetet til Murph, med knærne trøkt oppunder haka og en trippel club sandwich i Coldfoot, hadde vi enda et par timer igjen å kjøre før vi var oppe på Chandalar Shelf, hvor turen skulle starte. Etter hvert som vi nærma oss Brooks Range dukka det ene fjellet opp etter det andre. Det var fjell så langt øye kunne se. Fine fjell. Flotte fjell. Ville fjell. Klatrefjell og topptur-fjell. Vakre fjell. Snødekte fjell. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. For et syn. Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg det. Jeg satt bare å måpte med haka langt ned på brystet, mens siklet rant. Men som Magnus sa: "Det er ikke så rart du ser så mange fjell, du befinner deg jo midt i en fjellkjede!" Men jeg var definitivt klar for tur. Klar for å se og oppleve alt jeg kunne av denne storslotte naturen. For en opptur!

De første dagene holdt vi sør-østover på tundraen i en svær dal. Det måtte tråkkes og brøytes en del spor da vi gikk rett igjennom 40 cm snø og ende ned til grasrota. Skituppene hadde det svare strev med ikke å bli fanga av "fotfeller" laga av busker og kratt. Pulkene var pakket for 18 dager og kjentes deretter ut. Det ble noen lange dager til å begynne med, men pulken ble lettere for hver dag, sola skinte og åsynet av nye fjell og daler løfta motivasjonen tilstrekkelig. For et område.

Vi kom oss ned på den nordre grena av Chandalar River og fulgte den. Den svingte seg i store bukter. Av og til bød den på overvann, mens andre steder bød den på glattpolert is. Underveis som vi gikk så vi dyrespor i alle størrelser og fasonger. Det eneste sporet av menneske som vi kunne se, var ei lita laftahytte ved elvebredden. Ble hare eller rype observert forran i rekkene, tok det ikke lang tid før ivrige gutter slengte sekk og pulk fra seg, tok frem hagla og lista seg fram på skituppene. Det ble mange villtmiddager. En kveld var det hare på menyen, mens det ble servert nystekt rype den neste kvelden.

Hver fjerde dag skulle det i utgangspunktet være hviledag. På disse dagene gikk store deler av dagen med til pannekakesteking. Flere kreative varianter ble servert. Den siste pannekaka som ble servert ble stekt i 16-tida en dag! Ellers var disse dagene til fri disp. Noen hugde ved, noen sov, noen gikk på tur, andre leste bok, mens noen jakta og andre stoppa kartanker og slitte ullvotter. Det var godt å være på tur igjen, komme inn i turrytmen. 10 timers vandring, solskinn og stilongsføre på dagtid, bålkos og igjennsnurping av soveposen under stjernene om kvelden.

Etter alle de positive inntrykka og opplevelsene som bare randt på underveis, så måtte det komme en nedtur. Det ble et slag under beltestedet for min del. Vi måtte snu. Det tok tid før jeg fant forståelse og motivasjon for å gå tilbake i våre egne spor, og se de samme fjella gå forbi - bare i motsatt rekkefølge. Og jeg som var så klar for å se og oppleve mest mulig av dette området, komme fram til Coldfoot og ta en vel fortjent en - selv om det skulle koste skjorta. Men slik ble det. Hadde jeg vært veilederen, så hadde jeg nok tatt akkurat samme beslutningen - bare en dag senere. For det var det riktige å gjøre. Den var bare litt vond å svelge.

På vei tilbake suste kilometer på kilometer bokstavelig talt forbi. Sporet vårt var jo rene autostradaen å følge. Ingen brøyteøkter fra nå av. Dette gjorde selvfølgelig at vi fikk alt for god tid. Det ble mange halve gådager og flere hviledager. Det ble blant annet mer tid til å jakte, og Solveig fikk prøve seg som ordentlig jeger for første gang. Med en 5 år gammel og ubrukt jegerprøve i lomma, ei lånt hagle og en snill Magnus som serverte meg haren på fat, så ble jeg en stolt harejeger!

Et par dager etterpå på vei opp på en fjelltopp ble det lagt inn rypejakt, da det viste seg at hele fjellsida bestod av hundrevis av ryper. Ebbe lånte villig ut salong-rifla si, så enden på visa ble at jeg fikk 3, Tore fikk 2, Katrine fikk 1 og Ebbe sjølv fikk 1. Tore sprang så ned etter mer ammunisjon, Ebbe gikk etter et par ryper til med sine 2 igjenværende skudd, mens Katrine og jeg gikk videre til toppen - der Majliz satt og ventet så snilt på oss med vann og potetgull. Utsikten var formidabel. Så ruslet vi ned igjen og stekte ferske rypebryst.


Dyreopplevelsene på ture var mange. Ulven hørte vi ule svakt i det fjerne flere ganger, men vi fikk aldri sett han. Dagen etter at vi snudde kunne vi se at 2 ulver hadde fulgt sporet vårt flere kilometer ned elva. Eirik og Tore ble forfulgt av en jerv en dag. Tore hørte den, og i det Eirik snudde seg så han rompa på jerven hoppe ut av sporet og inn i skogen. Store flokker med caribou så vi også. De var på vandring norover, og det ble sagt at det vandret et tredvetalls tusen rein igjennom dalene på denne tida av året. Vi hadde tydeligvis akkurat gått glipp av de største hordene, for det var reinsdyr trokk over det hele! Som sagt var det strore mengder av hare og rype å oppsøke. Dall sheep ble spotta med kikkert i ei fjellside. En hviledag hadde vi selskap av ei storøyd ugle i campen. Samme kveld var vi en gjeng som gikk oppover elva. Plutselig løp det ei gaupe fra elva og opp i lia. Samtlige la på sprang. Eirik og jeg som gikk bakerst, og selvfølgelig ikke fikk sett ho, fikk blod på tann. Vi begynte da en nokså anpustende oppsporing av gaupa. Eirik med rifla klar, jeg med kamera. På ett eller annet vis greide katta å lure oss skikkelig. Sjølv om vi fulgte sporet, så var ho ikke å sjå. Porqupine er et dyr som vi derimot fikk sturdert på kloss hold. Som et slags arktisk piggsvin satt det i et tre og spiste bark. Et par av gutta klatra opp for å hilse på. Plutselig utbryter Eivind "næ, her sitter det jo en kar til." Rett bak oss, under ei lita buske satt det et porqupine og gjorde seg så usynlig som mulig. For sent! Det var ikke få kameralinser det stakkars dyret fikk trøkt opp i tryne denne kvelden.

De siste dagene kom sola igjen, etter at vi hadde litt overskya og noen små melis-dryss fra overn. Med toppen 3 timer å gå til neste leir, ble det noen gode lange lunsjer i sola. Helt ferske jervespor ble kryssa, og den nest siste kvelden ble det rypefest - da borti 30 ryper gav et saftig matauke.

Så ble det en god tur ut av det hele. Det er så mange små ting å glede seg over, selv om det store målet langt der fremme ikke blir nådd. Alle oppturene underveis utgjevna den ene nedturen til å bli et lite snøfnugg. Jeg har i alle fall storkost meg på tur. Og en ting er i alle fall sikkert - tilbake til Brooks Range skal jeg!!