Road trippin' New Mexico

De siste 18 dagene har jeg farta rundt i en leiebil til alle hjørner av staten New Mexico. 7 år har gått siden jeg dro herfra sist, etter å ha vært utvekslingsstudent og bodd med familien Riley på deres ranch. Det var nå høyst på tide å vende tilbake for å treffe familie og venner.

Spent gikk jeg inn for landing på flyplassen i Albuquerque. Fra lufta kunne jeg kjenne igjen den rød-aktige sanda som stort sett hele NM består av, samt de brune pueblo-husene og kaktusene. Dette var det siste jeg så av NM for sju år siden. Nå var jeg tilbake, og jeg følte meg allerede hjemme.

Lauren henta meg på flyplassen og tok meg med ut på lunsj. "Hva vil du spise?" spurte hun - "Mexikansk!" var svaret. God, sterk, hjemmelaget mexikansk mat med ordentlig chilli i har jeg savnet veldig, så vi dro på Frontier å spiste. Lauren gikk et par klasser under meg på High School, men vi spilte mye basketball og trente derfor hver dag etter skolen sammen. Grunnet problemer med visa-kortene mine, fikk jeg ikke leid bil den første dagen. Men Lauren var snill og gav meg tak over hodet til neste dag.

Til min store glede funka kortene påfølgende dag, og jeg stod med nøklene til en liten snerten KIA optima. Road trippin' NM 2010 kunne begynne! Etter litt fram og tilbake i Albuquerques gater og lyskryss, kom jeg meg til Wal Mart. Ullsokkene trengte å bli bytta ut. I et par og 20 grader blir ull litt i varmeste laget, særlig for meg som kom rett i fra kalde Alaska. Så gikk ferden til Moriarty hvor Joy, min elste "søster", bor med sin familie. Med sitt nydelige smil så hun akkurat ut som hun gjorde sist, bare at hun nå er gift og har to gutter, en på 3 år og en på 4 måneder.

Allerede neste dag dro jeg fra Joys. De skulle til et rodeo-stevne, mens jeg hadde en avtale om å møte Kassi i Albuquerque. Kassi var min gode klassevenninde. Vi drev på med bla basketball, friidrett, BPA (Business Professionals of America) og FFA (Future Farmers of America). Vi hadde mye moro sammen. Jeg og KIA'n fulgte nå henne helt sørvest i staten til Virden, hvor kjæresten bodde, før vi neste dag kjørte nordover til Luna hvor hun bor. På disse to dagene tilbakela vi drøye ti timer med kjøring. Luna er et lite sted rett ved Reserve, tettstedet hvor vi var Juniorer på Reserve High School 2002/2003. På søndag dro vi på bingo, hvor intektene gikk til årets studenter som skulle delta på årets nasjonale BPA-konkurranse i Los Angeles. Det måtte vi jo selvfølgelig støtte opp om, da både Kassi og jeg var så heldige å komme helt til den nasjonale BPA-konkurransen som var i Dallas, TX, det året vi var med. På bingoen traff jeg Mr. Chavez en av mine gamle lærere. Han var seg selv lik, og kjente meg tydelig igjen! Jeg var langt i fra å vinne noe på bingoen, men fra kake-auksjonen vant jeg ei sjokoladekake, da jeg var høyestbydende med $ 5.

Neste dag dro jeg til Sheri og Keith Riddle, som bor i Reserve. De var mine koordinatorer fra organisasjonen jeg var på utveksling med. De var de som trekte søknaden min ut blandt tusenvis på tusenvis av bunker med søknader og fant meg en vertsfamilie. Jeg er de evig takknemmelig for at de fant familien Riley til meg. Jeg kunne ikke hatt en bedre familie å komme inn i. Vi hadde et fint døgn sammen. Jeg viste bilder fra Alaska, og vi prata om alt mulig. Det var skikkelig trivelig å se de igjen, for noen gode folk. Sønnen deres Adam, hadde nylig flytta tilbake til byen etter endt utdanning. Han var i full gang med å bygge opp og utbedre ungdomssenteret og ulike tilbud til barn og ungdom. Han har en stor og viktig jobb foran seg, da det dessverre har vært tre selvmord i denne aldersgruppa i løpet av det siste året. Vi heier på Adam!

Neste obligatoriske stopp var naturlig nok mitt gamle hjem for et år. På ranchen var det stille da jeg kom. Det var ikke helt som før. Ingen hunder møtte meg i oppkjørselen. Det var ingen hester i boksene og arenaen var borte. Døra på loven var blåst av hengslene, og dammen til Nancy (mor) var tørrlagt. Det eneste som var i bevegelse her hørtes ut til å være vinden som ulte og blåste med seg et par tumbleweed over gårdsplassen. Nancy og Keith (far) flytta fra ranchen 1 1/2 år etter at jeg dro. Siden har de bare brukt den i jaktsesongen, da de guider jegere på bjørne-, fjelløve-, antilope-, hjorte- og elkjakt. For et par måneder siden flytta Keith Wayne (bror) inn i huset. Jeg satt nå på gjerdet og venta på han.

Det var stor gjensynsglede da Keith Wayne omsider kom kjørende i pick-up'en med hunden Preacher på plattingen. Vi hadde alltid en spøkende og ertende tone, og vi fortsatte der vi slapp! Keith Wayne overraska stort da han sa han huska det norske ordet jeg lærte han. "Å? Hvilket ord?" spør jeg. "Funksjonshemma!" kom det fra ham med et litt gebrokket aksent. Etter så mange år husket han det. Det kom som lyn fra klar himmel, men så moro! - Historien er vel at han brukte å kalle meg for "retarded" og ville vel lære hva det var på norsk. Et par dager på ranchen gikk fort unna. Rommet mitt så akkurat ut som før, og det var like mange utstoppa elk og hjort på veggene som før. Etter litt assistanse fra min kant i kjøkkenet, begynte huset å se ut som hjemme igjen:p Det var godt å være tilbake. Men det er rart med det, hvor knytta man blir til et sted, og hvordan alle minner, følelser, lukter og smaker fra stedet kommer tilbake til en etter så lang tid. Keith Wayne viste meg et par huler i åsene bak huset hvor indianere fra gamelt av har bodd. Han har gravd litt og funnet flere leirpotter og pilspisser som stammer fra indianerne. Hulene var skikkelig stilige, og til og med jeg fant flere potteskår med rare mønstre på.

Jeg måtte omsider kjøre videre til neste stoppested. Denne gangen til Hobbs, helt sørøst i NM. Etter åtte timer var jeg framme og befant meg omfavnet av Nancy og Keith. De var seg selv like begge to, bortsett fra et kors tattovert på Nancys ankel! I Hobbs har de nå bodd i drøye 5 år, selv om de egentlig ikke liker stedet, så flatt og øde som det er. Keith liker å si de bor i gettoen, selv om nabolaget er langt i fra noen getto. Her har Nancy fått laga seg en ny liten dam med fisk i hagen, og her er alle hestene og arenaen. Her er hjemme nå, også for meg. Streek, den gamle katta, lever fortsatt og får ligge i fotenden på senga mi - akkurat som i gamle dager. Et nytt og spesielt medlem av familien er papegøya Miss Ruby. Hun skravler og spør deg hvordan det går. Går du forbi plystrer hun høyt og skranglende etter deg. Men menneskeglad er hun ikke, da hun kun er glad i matmor.

Fallon (yngste og jevngamle søster) kommer fra Odessa, TX, for å tilbringe helga med oss. Hun har forandret seg litt, skiftet litt interesser og står på trappene til å stå hvit brud. Men i helga er det bare oss og gøy som hører sammen. Vi tar hestene ut og rir, slik vi så ofte gjorde. Sierra, ei lita og sta paint merr, var hesten min da vi bodde på ranchen. Det er utallige historier om henne som bukker meg av, løper hjem, og jeg som kommer traskende etter. Hun er til min store glede fremdeles til, og jeg får ri henne igjen. Jeg har nesten ikke vært i nærheten av en hest siden jeg dro, langt på nær en quarter horse med skikkelig cowboysal. På lørdag dro Fallon, Nancy og jeg til Carlsbad Caverns. Det er store grotter 230 m nede i fjellet med alskens rariteter, skulpturer og fasonger danna av ulike mineraler. Der kunne vi gå rundt i en fantasiverden, godt adskilt fra omverdenen. I løpet av helga var vi ellers på bowling, leide film og ja, så var vi å så på dragracing. Det var definitivt ikke stedet for sarte sjeler med ømfintlige øreganger.

Casey (nest eldste søster) bor i Hobbs og fødte sist mandag ei nydelig lita jente, Anistyn. Jeg satt på gangen og venta i lag med resten av gjengen, ivirige på å få se det nyeste tilskuddet til familien. Dessverre klarte ikke vesla å puste på egen hånd, så hun ble etter hvert fløyet til et større sykehus i Texas. Der har hun ligget i ventilator inntil de siste dagene. Så det sier seg selv at det har vært ståhei i Riley-familien den siste uka. Nancy har vært på sykehuset med Casey og jenta, mens Keith og jeg har holdt fortet hjemme. Keith er en av de morsomst karene jeg vet om, så det har vært langt i fra lite underholdende å være i "gettoen" deres. Torsdag ettermiddag skulle det "ropes". En kamerat kom over med sin hest, mens jeg satte på "hornwrapps" på ungstutene slik at Keith og kameraten kunne "rope" de. Denne aktiviteten heter team roping og er en populær gren innen rodeo. Det går ut på at en (header) fanger hornene på stuten med lasso, mens den andre (heeler) fanger bakbeina, og dette skal skje raskest mulig. Det er skikkelig cowboy altså!

Fredag satte jeg meg i bilen igjen og kjørte 5 timer vestover til Las Cruces. Denne kjøreturen er noe av det villeste jeg har vært borti værmessig i bil! Den starta i Hobbs med 30 varmegrader. Så begynte det å blåse til skikkelig. Det var så vidt jeg klarte å holde bilen på veien. Så dukka ei skikkelig sandsky opp, da veien lå på le side for et nypløyd jorde. Alt ble brun-rødt rundt meg, og jeg så ikke en damn skit! Flaggene stod som støpte firkanter ut i fra flaggstanga, så hardt blåste det. En drøy time senere kom jeg opp i et fjellparti. Her lå det 7 cm nysnø over det hele! Veien var heldigvis nybrøyta og bar. Så avslutta jeg turen med mer vind i det jeg kjørte inn i Las Cruces. For et vær! Vel framme møtte jeg Arden. Hun gikk et par klasser under meg, men vi ble kjent på skolebussen og igjennom basketball. Ei alle tiders jente, med mye moro og har bein i nesa! Hun tok meg med ut på en ranch hvor hun pleier å ri hester. Vi tok oss en ridetur langs elva Rio Grande som slynger seg sørover ned langs grensa til Mexico. Jeg red på en stor gamp som lød navnet Indiana Jones, mens Arden red på Banjo;) Senere på kvelden var vi innom en bar med burne-merker etter motorsykler inne på gulvet. Eksotisk.

Lørdag kom og det var på tide å vende nesa nærmere flyplassen for avreise søndag. Jeg dro opp til Joy igjen. Her stod det mer ridning på programmet. Eldste gutten til Joy, Creed på 3 år, har akkurat fått sin egen hest. Det er rått parti å se den lille gutten sitte på den store hesten, men gutten har det gøy og rir av gårde på egen hånd. Senere på kvelden dro vi ut til ranchen hvor Robert, Joys mann, vokste opp. Der avler de på elk. -Ja, med k og ikke g. De avler elken i store innhegninger og får derfor felt veldig stort vilt under jakta. På ranchen hadde Creed ei lita geit som var hans. Og siden geita hadde så fine "håndtak" (les horn) kan man godt ri på den;P

Søndag kom og avreise tilbake til Alaska igjen. Før jeg imidlertid satte meg på flyet, dro jeg og hele Joys familie til et rodeostevne. Robert skulle delta i team roping. Jeg rakk å få med meg saddle bronc-ridningen, breakaway, steer wrestling, calf roping, barrels og Robert som team ropa, før jeg måtte skynde meg til flyplassen. Det er andre gang jeg forlater NM, og det er andre gangen jeg har det travelt. Dreven som jeg etter hvert har blitt på flyplasser, så kom jeg meg med flyet.

331,7 mil var tilbakelagt på veiene i NM. Et par drøye timer bak rattet, men det var det verdt siden jeg fikk treffe igjen alle kjente og kjære fra mitt andre hjemsted her på jord. Håper bare det er mindre enn 7 år til neste gang jeg drar på road trip i New Mexico igjen, for det er moro!

Late dager før ny avreise

Turen i Brooks Range er over, og samtlige overlevde hverandres dårlige odør i bilen de 8 timene tilbake til Faribanks. Hos Murph og Kay venta ei stimende varm badstue og en etterlengta dusj på oss. Så var det klart for at alle skulle dra til hvert sitt. Friperioden her i Alaska har starta.

Jeg, Eivind, Magnus og Stein Tore fikk skyss med Kent og Susie fra Fairbanks til Anchorage på søndag. Det tok ca 5 timer å kjøre. Det mest spennende partiet av hele turen var igjennom Alaska Range. Håpet om å få se Denali minka med antall skyer, så den fikk vi dessverre ikke sett.

De siste dagene har jeg bodd hos søte Christine Hanson og tatt livet med ro. Christine har måttet tåle utpakking og tørking av illeluktende turutstyr. Jeg har kommet meg nesten ajour med alt av internett-prakk. Les blogg-innlegg, mail og fjasboka. I går sykla jeg til byen og avla REI, AMH og Barney's noen timers besøk. Bombe at samtlige butikker selger friluftsutstyr?! Det ble alt i fra telt til kjole(!) på meg. Ja, du leste riktig -> kjole. Fikk høre av Hanne at vi var bedt i bryllup i sommer, så da trenger jeg noe å bekle meg i. Det beste er at kjolen ble kjøpt REI - den største friluftsbutikken jeg har vært på! På veien hjem sykla jeg foresten 5 meter i fra en elg som stod å tygde på en busk. Jeg så den ikke med det samme, men han så ut til å bry seg fint lite - da rushtrafikken dundra 10 meter fra den. Solveig fant det lurest å bare trampe på videre.

Nå har jeg fått pakket om og er klar for å ta flyet til New Mexico i natt. Tenk at det har gått 7 år siden jeg sist var der som utvekslingsstudent. Det skal bli skikkelig spennende og artig å treffe alle igjen!

Tittelskifte

Helt siden bloggen ble oppretta har jeg gått å venta på at en annen blogg-tittel enn "Solveig i farta" skulle ramle ned i hodet på meg. Ja, jeg er stort sett i farta til hver ei tid, men tittelen gav meg ikke noe. I kveld skjedde det. Den nye tittelen ramla rakt ned og kom sidelengs inn øret på meg. Fra nå av er du som leser med Solveig over stokk og stein:P

Opptur og nedtur på langtur

Så er Cirkum Polare-kursets langtur i Brooks Range over. Det endte opp med å bli en 15 dagers tur igjennom noe av det villeste og vakreste landskapet jeg har sett. Etter å ha tilbrakt 6 timer i baksetet til Murph, med knærne trøkt oppunder haka og en trippel club sandwich i Coldfoot, hadde vi enda et par timer igjen å kjøre før vi var oppe på Chandalar Shelf, hvor turen skulle starte. Etter hvert som vi nærma oss Brooks Range dukka det ene fjellet opp etter det andre. Det var fjell så langt øye kunne se. Fine fjell. Flotte fjell. Ville fjell. Klatrefjell og topptur-fjell. Vakre fjell. Snødekte fjell. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. For et syn. Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg det. Jeg satt bare å måpte med haka langt ned på brystet, mens siklet rant. Men som Magnus sa: "Det er ikke så rart du ser så mange fjell, du befinner deg jo midt i en fjellkjede!" Men jeg var definitivt klar for tur. Klar for å se og oppleve alt jeg kunne av denne storslotte naturen. For en opptur!

De første dagene holdt vi sør-østover på tundraen i en svær dal. Det måtte tråkkes og brøytes en del spor da vi gikk rett igjennom 40 cm snø og ende ned til grasrota. Skituppene hadde det svare strev med ikke å bli fanga av "fotfeller" laga av busker og kratt. Pulkene var pakket for 18 dager og kjentes deretter ut. Det ble noen lange dager til å begynne med, men pulken ble lettere for hver dag, sola skinte og åsynet av nye fjell og daler løfta motivasjonen tilstrekkelig. For et område.

Vi kom oss ned på den nordre grena av Chandalar River og fulgte den. Den svingte seg i store bukter. Av og til bød den på overvann, mens andre steder bød den på glattpolert is. Underveis som vi gikk så vi dyrespor i alle størrelser og fasonger. Det eneste sporet av menneske som vi kunne se, var ei lita laftahytte ved elvebredden. Ble hare eller rype observert forran i rekkene, tok det ikke lang tid før ivrige gutter slengte sekk og pulk fra seg, tok frem hagla og lista seg fram på skituppene. Det ble mange villtmiddager. En kveld var det hare på menyen, mens det ble servert nystekt rype den neste kvelden.

Hver fjerde dag skulle det i utgangspunktet være hviledag. På disse dagene gikk store deler av dagen med til pannekakesteking. Flere kreative varianter ble servert. Den siste pannekaka som ble servert ble stekt i 16-tida en dag! Ellers var disse dagene til fri disp. Noen hugde ved, noen sov, noen gikk på tur, andre leste bok, mens noen jakta og andre stoppa kartanker og slitte ullvotter. Det var godt å være på tur igjen, komme inn i turrytmen. 10 timers vandring, solskinn og stilongsføre på dagtid, bålkos og igjennsnurping av soveposen under stjernene om kvelden.

Etter alle de positive inntrykka og opplevelsene som bare randt på underveis, så måtte det komme en nedtur. Det ble et slag under beltestedet for min del. Vi måtte snu. Det tok tid før jeg fant forståelse og motivasjon for å gå tilbake i våre egne spor, og se de samme fjella gå forbi - bare i motsatt rekkefølge. Og jeg som var så klar for å se og oppleve mest mulig av dette området, komme fram til Coldfoot og ta en vel fortjent en - selv om det skulle koste skjorta. Men slik ble det. Hadde jeg vært veilederen, så hadde jeg nok tatt akkurat samme beslutningen - bare en dag senere. For det var det riktige å gjøre. Den var bare litt vond å svelge.

På vei tilbake suste kilometer på kilometer bokstavelig talt forbi. Sporet vårt var jo rene autostradaen å følge. Ingen brøyteøkter fra nå av. Dette gjorde selvfølgelig at vi fikk alt for god tid. Det ble mange halve gådager og flere hviledager. Det ble blant annet mer tid til å jakte, og Solveig fikk prøve seg som ordentlig jeger for første gang. Med en 5 år gammel og ubrukt jegerprøve i lomma, ei lånt hagle og en snill Magnus som serverte meg haren på fat, så ble jeg en stolt harejeger!

Et par dager etterpå på vei opp på en fjelltopp ble det lagt inn rypejakt, da det viste seg at hele fjellsida bestod av hundrevis av ryper. Ebbe lånte villig ut salong-rifla si, så enden på visa ble at jeg fikk 3, Tore fikk 2, Katrine fikk 1 og Ebbe sjølv fikk 1. Tore sprang så ned etter mer ammunisjon, Ebbe gikk etter et par ryper til med sine 2 igjenværende skudd, mens Katrine og jeg gikk videre til toppen - der Majliz satt og ventet så snilt på oss med vann og potetgull. Utsikten var formidabel. Så ruslet vi ned igjen og stekte ferske rypebryst.


Dyreopplevelsene på ture var mange. Ulven hørte vi ule svakt i det fjerne flere ganger, men vi fikk aldri sett han. Dagen etter at vi snudde kunne vi se at 2 ulver hadde fulgt sporet vårt flere kilometer ned elva. Eirik og Tore ble forfulgt av en jerv en dag. Tore hørte den, og i det Eirik snudde seg så han rompa på jerven hoppe ut av sporet og inn i skogen. Store flokker med caribou så vi også. De var på vandring norover, og det ble sagt at det vandret et tredvetalls tusen rein igjennom dalene på denne tida av året. Vi hadde tydeligvis akkurat gått glipp av de største hordene, for det var reinsdyr trokk over det hele! Som sagt var det strore mengder av hare og rype å oppsøke. Dall sheep ble spotta med kikkert i ei fjellside. En hviledag hadde vi selskap av ei storøyd ugle i campen. Samme kveld var vi en gjeng som gikk oppover elva. Plutselig løp det ei gaupe fra elva og opp i lia. Samtlige la på sprang. Eirik og jeg som gikk bakerst, og selvfølgelig ikke fikk sett ho, fikk blod på tann. Vi begynte da en nokså anpustende oppsporing av gaupa. Eirik med rifla klar, jeg med kamera. På ett eller annet vis greide katta å lure oss skikkelig. Sjølv om vi fulgte sporet, så var ho ikke å sjå. Porqupine er et dyr som vi derimot fikk sturdert på kloss hold. Som et slags arktisk piggsvin satt det i et tre og spiste bark. Et par av gutta klatra opp for å hilse på. Plutselig utbryter Eivind "næ, her sitter det jo en kar til." Rett bak oss, under ei lita buske satt det et porqupine og gjorde seg så usynlig som mulig. For sent! Det var ikke få kameralinser det stakkars dyret fikk trøkt opp i tryne denne kvelden.

De siste dagene kom sola igjen, etter at vi hadde litt overskya og noen små melis-dryss fra overn. Med toppen 3 timer å gå til neste leir, ble det noen gode lange lunsjer i sola. Helt ferske jervespor ble kryssa, og den nest siste kvelden ble det rypefest - da borti 30 ryper gav et saftig matauke.

Så ble det en god tur ut av det hele. Det er så mange små ting å glede seg over, selv om det store målet langt der fremme ikke blir nådd. Alle oppturene underveis utgjevna den ene nedturen til å bli et lite snøfnugg. Jeg har i alle fall storkost meg på tur. Og en ting er i alle fall sikkert - tilbake til Brooks Range skal jeg!!