Late dager og kos i Alta

Etter et innholdsrikt og intenst halvår, var det godt å roe det hele ned med ei lita ukes ferie hos min gode venninde Gunnbjørg. Hun bor i Alta, så denne gang ble reisen kort. Dagene begynte stort sett med at jeg lagde frokost til Gunnbjørg, og ellers gikk det mye i fisking! Nesten daglig tok vi hundene med net til fjorden, med hver vår fiskestang i hånda. Det var veldig avslappende å stå der og kaste ut snøret, titte på himmelen, kjenne på sjølukta og bare være til. Roen ble bare tidvis brutt da det nappet i snøret, til stor begeistring for både to og firbeinte. I løpet av oppholdet fikk jeg også truffet Emma og Svenn Erik jevnlig. De inviterte på ostekake og Frustrerte fruer, eller så kom de på fisking, kakebaking på primus og hygge nede ved sjøen hos Gunnbjørg. En kveld dro vi alle ut for å bowle, før vi neste dag skålet i en øl når Senjahopen spilte opp på Alta Rock og Blues festival. Ferien var både god og etterlengtet!

Gunnbjørg med sjø-ørret, Nassa er nysgjerrig!

...Med min fangst gikk det ikke riktig så bra med..

En mørk og våt vegg kom plutselig og overrasket oss med sludd..!

Jentene!

Hans Ole tester den nye bakeovnen sin!

Svessa i fint driv!

PS! Har du ikke hørt om Senjahopen? Ta en titt her og lytt i vei;)

www.youtube.com/watch?v=4qzaNciCO8c

Sørøya og endt kapittel

Dagen etter endt guidekurs og avreise Trysil, gikk flyet videre til Alta for å sette punktum for Cirkum Polare Alaska 2010. Resten av gjengen hadde gjenforent seg noen dager tidligere og befant seg ute på Loppa i Vest-Finmark. Dit kom jeg meg ikke grunnet dårlig koordinert kollektivtransport. Dagen etter tok jeg derfor bussen ut til Øksfjord, sov under stjernene litt oppi lia og hoppet på båten til Sørøya påfølgende morgen. Det var skikkelig moro å treffe alle igjen og høre hva de hadde drevet med de siste to månedene. Sørøya bød på vår og sol fra skyfri himmel, med absolutt tilstedeværende vind. Vi gikk inn til Nordsandfjorden, ei skikkelig perle langs vårt langstrakte land. Her er noen glimt fra våre avslutningsdager:

Nordsandfjorden

Hit men ikke lengre.. Majliz og jeg på vei ut til ei hule hvor folk bodde i under 2. verdenskrig. Vi satte oss ned og pratet et par timer(!) til det var fjære nok til å fortsette ut til hula!

~~~~~~~~~~~~~~~~

Kake og ballonger hører med når lærer Ebbe fyller år! Vi slet litt med en litt for varm krem..;)

Det ble bading på de fleste av oss!

Morgenstund

Solnedgangen over Nordsandfjord får bli punktum etter et forrykende halvår Cirkum Polare (rundt polen)!!

Vilt, vått og rått!!

Etter flyturen ned fra Svalbard og ankomst base camp, hos tante og onkel, stod det tre ting på programmet. Vask av ullklær, spise mat og gå til sengs. Neste morgen, tirsdag 18. mai, var det avreise 06.30. Denne gangen var ski og staver byttet ut med padlevest og hjelm. Nå stod et ukelangt guidekurs i rafting i Trysil for tur!

Uka ble veldig spennende og lærerik. Det var ikke bare praktiske ting som å utøve HLR, rigge opp en pig-rigg, knyte knuter og svømme i stryk man fikk lære og erfare. Man lærte også mye om seg selv, og hvor ens egne grenser går. Det er ikke bare bare å ta med en båt full av uvitende gjester ned ville stryk, der du har ansvaret. For i elva er det krefter, store valser, fotfeller og mye annet..

Dagene var veldig innholdsrike, og det var med skrekkblandet fryd at man valgte å kaste seg ut i ei flomstor Femundselv. I den var det trøkk i! Dag èn var det rett ut på familiestrekka av elva for å begynne å guide hverandre.

Dag to var det normalstrekka med innlagt flipptrening (altså gå rundt med båten med vilje, midt i stryka..!) og svømming i Sjokoladefossen.

Dag tre var det heldigvis en litt roligere dag, for nå begynnte samtlige muskler i kroppen å kjenne det rimelig godt! Men det var en dag med en del svømming, guiding i båt, surfing og kasting av kasteliner.

Dag fire ble en heidundrende dag med padling av ducky'er, små to-manns "kanoer" fyllt med luft, ned både normalstrekka og Gløta. Som Robban så fint sa det ved forkostbordet denne morgenen - "ôverlever jãg den her dagen, så klarer jâg alt.." Det skulle etter hvert vise seg at denne dagen kom til å bli den beste på hele uka. Det var SUPER gøy! Selv var jeg vel en av de som måtte ut å svømme flest ganger, men det var bare moro. Endelig begynte "skrekken" å slippe taket og "fryden" ta overhånd! Alt kjentes "lungt" ut.

Dag fem bød endelig på ro for kroppens stive og ømme muskler, da førstehjelp stod på dagsplanen. En anestesilege fra elverum og tidligere rafting guide, Jon Petter Blixt, kom og drillet oss på hjerte -og lungeredning m.m. På kvelden dro hele kurs-gjengen samt resten av Villmarkskompaniet på gårds-golf og grilling. Det ble en yderst trivelig kveld, med mye moro, golfballer i hytt og gevær, latter, grilling og gitarspill rundt bålet.

Nest site dag var det ulike caser som det skulle trenes på. Først skulle vi hoppe ut i elva for å hente inn en "sliten" svømmer som kom drivende, ta vedkommende med opp på land og kjøre i gang HLR på ei dokke som lå der. Heldigvis var vi to makkere, slik at den andre kunne løpe 500 m for å 'ringe' etter hjelp. Skal si det var tungt å utøve HLR rett etter at man hadde svømt et godt stykke i elva med en person, og attpå til skulle man holde på i 10 -15 minutter før det ble bytting av roller. Utrolig kjekt å ha erfart! Etter lunsj var det en stor redningscase vi skulle gjøre. En raft hadde "wrappet" mot noen steiner ute i elva, og det var en livløs person som var fastklemt ved båten. Så var det bare å koke sammen en redningsplan og sette i gang med både z-drag og førsehjelp.

Siste kursdag var det egentlig juving som stod på programmet, men grunnet alt for høg vannstand så ble det avblåst. Vi fikk heller bryne oss på flere redningscaser, da det var et ønske fra gruppa.

De aller fleste av kursdeltakerne, bortsett fra meg og en til, var svensker. Flesteparten av de jobber i skianlegget i Trysil vinterstid, og nå var de ute etter sommerjobb som raftingguider. En skikkelig fin gjeng!

Jeg har dessverre ingen bilder fra kurset, men Villmarkskompaniet har satt sammen en liten snutt fra kurset, og den finner du her:

http://www.youtube.com/watch?v=JEXDz0W5QXs

Svalbard

Etter et par rolige dager med hvile og oppvartning hos tante og onkel, ventet et nytt eventyr på 78' Nord. I januar planla Magne, Tore, Søren og jeg en ukelang skitur på Spitsbergen for selvstudiumsperioden på Alaska-kurset i mai. Den siste planlegginga og innkjøp av mat var det guttene som stod for, siden de kom opp til Longyearbyen tre dager før meg. Det var ingen sak å overlate alt til de, for da jeg kom til Longyearbyen søndag 9. mai var det meste klappet og klart. Guttene hadde knapt vært hjemmom etter ankomst fra Alaska, før de hadde satt seg på flyet norover, så det var noen trøtte typer jeg møtte. Siden alle var til dels reduserte på grunn av jetlag, i mer eller mindre grad, hadde vi lagt opp til en fin liten rundtur med start og mål i Bolterdalen.

Danske Søren, stakkar, valgte å tro på Stabburet, at nugatti på tube er "super å ta med på tur!" Kan i midlertid melle om at Søren nå er under utarbeiding av et noe "kvasst" brev til Stabburet..

Søren, Tore, Magne, Bertha og Brede. Solveig og Bertil tar bildet.

Av Øytun skulle vi låne diverse utstyr som de har liggende hos Arctic Adventures i Bolterdalen. Da vi kom til utstyrslageret litt utpå søndag kveld, manglet alle pariser pulkene. Primuser, pinner til snublebluss og mengder med rot var det eneste vi fant. Det ble noen telefoner rundt til x antall personer, men det viste seg raskt at pulkene hadde blitt dratt med på tur, etter en gjeng med franskmenn. Vi fikk imidlertid låne tre litt slitne pulker av bestyreren av Arctic Adventures, siden det var de som hadde lånt alle 7 pulkenen av Øytun. Mens alt dette styret stod på hadde det blitt kveld, og ingen av oss fire i turfølget trappa opp med sure miner da vi ble tilbudt overnatting på ei av gjestehyttene på stedet. Til middag dro guttene opp nakkekoteletter og fløtegratinerte poteter ut av sekken. Fra nå av var taktikken å spise all god mat så tidlig som mulig og heller drøye havregrøten litt. For om man var så uheldig å selv bli spist av en isbjørn påfølgende dag, så har man liten nytte av den gode maten som fortsatt ligger i pulken..!

På vei inn på Drønbreen

Morgenstund i leiren med stekt egg og dansk bacon øverst på Drønbreen

På mandag, 10. mai, kunne vi endelig starte turen. Første etappe gikk fra inngangen til Bolterdalen og oppover Adventdalen, på sørsida av Jonssonhaugen. Videre gikk turen opp Drønbreen og over og ned Kokbreen til Reindalen, så inn Tverrdalen, opp og over Bolterskardet og ut Bolterdalen til vi var der hvor vi startet ei uke tidligere. Hele runden ble på ca 6 1/2 - 7 mil, så vi hadde god tid til gå på ski, steke pannekaker i lunsjen, sove uttpå eller nyte Svalbards fantastiske natur. Det er jo som kjent midnattssol nordafor nå, så om man snur døgnet litt så gjør ikke det så mye. Litt ute i uka så hadde vi avmarsj i 16-tida en ettermiddag, men hvem bryr seg? Vi er midt i villmarka. Det er ikke en sjel og se. Det er bare oss, og det er lyst døgnet rundt.

Lunsjpause med pannekakesteking iført stilongs - it's a hard life in the Arctic..

Da rype møtte rype..

Vi avslutta turen på selveste 17. mai. Tre av oss hadde flybillett ned samme dag, mens Magne skulle være igjen ei uke for å jobbe litt i en hundegård. Med sløyfer i lua og flagget framme, tok vi taxi inn til Longyearbyen og fikk akkurat med oss toget som gikk opp til Skjæringa. Der traff vi Eirik, nok en grepa kar fra CP-klassa. Han hadde tatt turen opp til øygruppa for å besøke sin kjære. Som avslutning på turen og takk for nå, ble det voksen-brus på Kroa før flyet gikk sørover.

Gratulerer med dagen!

I det Søren, Tore og jeg står midt på gulvet inne på flyplassen og pakker om sekkene våre, kommer en staselig kledd herremann bort til oss. Han jobber bak en av skrankene der. "Hej, ja dåkk ser ut som om dåkk kjæm rætt fra felten ja?!" sier han på skikkelig trondhjæmsdialekt. Jo, ja, vi gjør da det, svarer vi og ser nedover hverandres svette ulltrøyer, skallbukse og skisko. "Jau, æ må nok oppfordre dåkker t å ta turen innom toalættet for en liten kjapp vask onjder arma og sånt. Ja, for egentlig så ska folk dusje og skift kle'a før dæm kjæm hit for å fly. Det har skjedd før det, at folk har blitt nækta å fly på gronnj av at dæm lokte.." Ja-ha-ja, sier du det?! lyder det noe paft fra oss og skjønner ikke at vi kan lukte vondt. Vi lover å ta turen innom vaskefatet før vi går ombord, og vi småhumrer for oss selv i det herren går bak skranken sin igjen.

Hele gjengen ~ Søren, Tore, Magne og Solveig

Og ja, isbjørnen på flyplassen er fremdeles den eneste bjørnen jeg har sett på Svalbard..! *Frustrert*

På Norges tak og langt i kjelleren..

I en Toyota High Hace får man plass til det meste, i alle fall alt hva jeg trenger hele mai måned og litt til. To dager etter ankomst Norge og Tydal, ble pappas arbeidsbil stappet med ullklær, telemarksski, klatresele, stegjern, pulk, fjellski og padlevest. Nå skulle hardkjøret av turer og opplevelser, tett booket i mai måned, begynne.

Mai-sirkuset startet med en punktering knappe 2 timer etter avreise Tydal. Så i sluddvær ved en avkjørsel i Soknedal ble det dekkskifte. På Otta plukket jeg opp Cleng på togstasjonen, og vi kjørte over Sognefjellet til de vestre og alpine delene av Jotunheimen, Hurrungane. I Ringsdalen møtte vi på resten av Fjell og bre-klassa fra HiT, Bø. Seks dager spekket med topptur, ski, bre, og tinderangling ventet. Varm sol fra blå himmel var spådd hele uka. Dette skulle bli knall!

Cleng fyrer opp primusen for steking av pølser mens vi venter på at bommen skal bli åpna ved Turtagrø

Dagen etter tok vi oss opp på Lauvnostind i lettskya vær. Selvfølgelig kom det skodde å la seg rundt toppen, da vi var på vei bort ryggen til det høyeste punktet. Utsikten lot vente på seg, så vi tok skia fatt og kjørte ned i flatt lys. På veien ned stoppet vi på og repeterte ulike ting, som feks setting av snøanker og bolter. Vel nede i leiren kjentes kroppen tung ut. Ikke rart det, siden dette var første dag med telemarksvinger for vinteren.

På vei inn Ringsdalen mot Store Ringstind

Neste morgen solte Store Ringstind seg hvit og glansfull i enden av dalen, mot en helblå himmel. 2124 meter over havet og på norges tak, ventet dagens mål. Det ble et hardt mål å nå, da kroppen var ugjennkjennelig. Etter et par timers gange var det rett før det svartna for meg, og jeg var utrulig svimmel der jeg pustet og peste meg oppover milevis bak de andre, da min maksfart var som å vasse i et badekar med sirup. Ikke langt under toppen var det numret før jeg begynte å hyperventilere, og mens jeg gispa etter luft begynte overleppa(!) å dirre heller ukontrollert. Til slutt stod jeg på toppen, blid og fornøyd, på tross av at jeg skulle ha snudd minst 4 ganger tidligere på dagen. Det var skikkelig god snø som ventet på nedturen. Det ble et par svinger, men så hadde jeg nok med å være konsentrert nok til å komme meg ned helskinna de tusen høydemeterne vi hadde gått opp.

Utsikt fra lunsjplassen og veien videre opp mot toppen

Endelig på toppen!

Tredje dag var det destinasjon Store Dyrhaugstind (2147 moh). Det ble nok en slitsom dag for min del, både opp og ned, men det var en nydelig dag og et fint fjell å gå på. Vel oppe på ryggen ble skia parkert og byttet ut med stegjern og tau. Etter litt vandring bortover, oppover, nedover og oppover på ryggen, ble det til at jeg måtte stoppe. Så svimmel og ukoordinert som jeg følte meg, fant jeg det lurest i å vente mens resten tok seg opp det siste lille stykket til toppen. Alex og jeg bygde ei fin sittegrop, med god skydd mot den nokså kalde vinden som kom opp over kammen, mens vi ventet på resten av gjengen.

Etter et par runder med meg selv, så kom jeg fram til at jeg ikke ble noe sprekere etter hvert som dagene gikk. Kroppen sa vel egentlig ganske greit i fra om at nå trengte den hvile, selv om jeg følte at den ikke hadde noen grunn til det. Men når man bli sliten og anpusten av å tusle ut av camp og bort bak nærmeste stein for å gjøre sitt fornødenede, så er vel ikke det bra. Den siste tida med reising og farting verden rundt, har vel krevd sitt. Jeg beslutta å reise til tante og onkel i Nord-Odal for å hvile litt. Jeg hadde mer på programmet for mai.

Til Norge igjen

På bildet ser du soloppgangen over Anchorage onsdag morgen. (Og røyken til høyre i bildet kommer fra en brann i et boligkompleks..)

Jeg var tidlig oppe for å komme meg på flyplassen, og neste destinasjon var Norge.

Siden jeg reiste ei uke tidligere enn resten av klassa mi, så var det dårlig med reiseselskap. Men jeg har vært ute å reist langt alane før, så det gikk bra;P Anchorage - Chicago tok 5 timer, måtte vente i 5 timer i Chicago, på en særs dårlig utrustet internasjonal terminal. Så tok flyturen over dammen til København 8 timer. I København skulka Hanne, min kjære søster, siste time på skolen og kjørte ut til flyplassen. Vi hadde en plan om å treffes, selv om jeg bare hadde 50 min på dansk jord før neste fly til Oslo tok av. Jeg småløp ut av flyet og igjennom tollen, og der stod Hanne med et stort smil, norsk flagg og vårlig i tøyet. Etter en god klem gikk vi sammen mot sikkerhetskontrollen. Hele 4 minutter fikk vi sammen før jeg måtte stille meg i kø for å rekke flyet til Oslo. Men det var gode 4 minutter. Det er et par måneder til vi sees igjen. I Oslo var det bare skibaggen som dukket opp på transportbåndet. Bagen og sekken var igjen i Køben. Vel, det er ikke første gangen det har skjedd heller.. Så det var bare å reise videre til Trondheim uten bagasjen, vel vitende om at den skulle komme etter i løpet av kvelden.

Det var godt å omsider komme hjem. Kroppen visste ikke helt om det var natt eller dag, og det virker det ikke som om den vet nå heller - to dager etter at jeg kom hjem. Nå er det vasking av klær, utpakking, matlaging og ny pakking for nye eventyr. Mai kommer til å bli en hektisk måned. Allerede i morgen går ferden til Jotunheimen, hvor det blir topptur og telemark ei uke i Hurrungane sammen med høgskolen. Neste søndag går ferden til Svalbard hvor jeg skal på skitur ei uke med tre av guttene fra Cirkum Polare. 17. mai skal tilbringes på fly ned til Oslo, hvor jeg skal sette meg i bilen og kjøre til Trysil for et ukelangt guidekurs i rafting. Så skal jeg opp til Alta igjen 25. mai for avslutning på Cirkum Polare ut den uka. Og muligens forlenger jeg oppholdet med ei uke for å ta litt ferie og være sammen med Gunnbjørg og Emma i Alta.

Og lengre har jeg ikke kommet. Hva jeg gjør i sommer og til høsten er meg et stort spørsmålstegn akkurat nå, men jeg finner nok på noe etter hvert..!

Road trippin' New Mexico

De siste 18 dagene har jeg farta rundt i en leiebil til alle hjørner av staten New Mexico. 7 år har gått siden jeg dro herfra sist, etter å ha vært utvekslingsstudent og bodd med familien Riley på deres ranch. Det var nå høyst på tide å vende tilbake for å treffe familie og venner.

Spent gikk jeg inn for landing på flyplassen i Albuquerque. Fra lufta kunne jeg kjenne igjen den rød-aktige sanda som stort sett hele NM består av, samt de brune pueblo-husene og kaktusene. Dette var det siste jeg så av NM for sju år siden. Nå var jeg tilbake, og jeg følte meg allerede hjemme.

Lauren henta meg på flyplassen og tok meg med ut på lunsj. "Hva vil du spise?" spurte hun - "Mexikansk!" var svaret. God, sterk, hjemmelaget mexikansk mat med ordentlig chilli i har jeg savnet veldig, så vi dro på Frontier å spiste. Lauren gikk et par klasser under meg på High School, men vi spilte mye basketball og trente derfor hver dag etter skolen sammen. Grunnet problemer med visa-kortene mine, fikk jeg ikke leid bil den første dagen. Men Lauren var snill og gav meg tak over hodet til neste dag.

Til min store glede funka kortene påfølgende dag, og jeg stod med nøklene til en liten snerten KIA optima. Road trippin' NM 2010 kunne begynne! Etter litt fram og tilbake i Albuquerques gater og lyskryss, kom jeg meg til Wal Mart. Ullsokkene trengte å bli bytta ut. I et par og 20 grader blir ull litt i varmeste laget, særlig for meg som kom rett i fra kalde Alaska. Så gikk ferden til Moriarty hvor Joy, min elste "søster", bor med sin familie. Med sitt nydelige smil så hun akkurat ut som hun gjorde sist, bare at hun nå er gift og har to gutter, en på 3 år og en på 4 måneder.

Allerede neste dag dro jeg fra Joys. De skulle til et rodeo-stevne, mens jeg hadde en avtale om å møte Kassi i Albuquerque. Kassi var min gode klassevenninde. Vi drev på med bla basketball, friidrett, BPA (Business Professionals of America) og FFA (Future Farmers of America). Vi hadde mye moro sammen. Jeg og KIA'n fulgte nå henne helt sørvest i staten til Virden, hvor kjæresten bodde, før vi neste dag kjørte nordover til Luna hvor hun bor. På disse to dagene tilbakela vi drøye ti timer med kjøring. Luna er et lite sted rett ved Reserve, tettstedet hvor vi var Juniorer på Reserve High School 2002/2003. På søndag dro vi på bingo, hvor intektene gikk til årets studenter som skulle delta på årets nasjonale BPA-konkurranse i Los Angeles. Det måtte vi jo selvfølgelig støtte opp om, da både Kassi og jeg var så heldige å komme helt til den nasjonale BPA-konkurransen som var i Dallas, TX, det året vi var med. På bingoen traff jeg Mr. Chavez en av mine gamle lærere. Han var seg selv lik, og kjente meg tydelig igjen! Jeg var langt i fra å vinne noe på bingoen, men fra kake-auksjonen vant jeg ei sjokoladekake, da jeg var høyestbydende med $ 5.

Neste dag dro jeg til Sheri og Keith Riddle, som bor i Reserve. De var mine koordinatorer fra organisasjonen jeg var på utveksling med. De var de som trekte søknaden min ut blandt tusenvis på tusenvis av bunker med søknader og fant meg en vertsfamilie. Jeg er de evig takknemmelig for at de fant familien Riley til meg. Jeg kunne ikke hatt en bedre familie å komme inn i. Vi hadde et fint døgn sammen. Jeg viste bilder fra Alaska, og vi prata om alt mulig. Det var skikkelig trivelig å se de igjen, for noen gode folk. Sønnen deres Adam, hadde nylig flytta tilbake til byen etter endt utdanning. Han var i full gang med å bygge opp og utbedre ungdomssenteret og ulike tilbud til barn og ungdom. Han har en stor og viktig jobb foran seg, da det dessverre har vært tre selvmord i denne aldersgruppa i løpet av det siste året. Vi heier på Adam!

Neste obligatoriske stopp var naturlig nok mitt gamle hjem for et år. På ranchen var det stille da jeg kom. Det var ikke helt som før. Ingen hunder møtte meg i oppkjørselen. Det var ingen hester i boksene og arenaen var borte. Døra på loven var blåst av hengslene, og dammen til Nancy (mor) var tørrlagt. Det eneste som var i bevegelse her hørtes ut til å være vinden som ulte og blåste med seg et par tumbleweed over gårdsplassen. Nancy og Keith (far) flytta fra ranchen 1 1/2 år etter at jeg dro. Siden har de bare brukt den i jaktsesongen, da de guider jegere på bjørne-, fjelløve-, antilope-, hjorte- og elkjakt. For et par måneder siden flytta Keith Wayne (bror) inn i huset. Jeg satt nå på gjerdet og venta på han.

Det var stor gjensynsglede da Keith Wayne omsider kom kjørende i pick-up'en med hunden Preacher på plattingen. Vi hadde alltid en spøkende og ertende tone, og vi fortsatte der vi slapp! Keith Wayne overraska stort da han sa han huska det norske ordet jeg lærte han. "Å? Hvilket ord?" spør jeg. "Funksjonshemma!" kom det fra ham med et litt gebrokket aksent. Etter så mange år husket han det. Det kom som lyn fra klar himmel, men så moro! - Historien er vel at han brukte å kalle meg for "retarded" og ville vel lære hva det var på norsk. Et par dager på ranchen gikk fort unna. Rommet mitt så akkurat ut som før, og det var like mange utstoppa elk og hjort på veggene som før. Etter litt assistanse fra min kant i kjøkkenet, begynte huset å se ut som hjemme igjen:p Det var godt å være tilbake. Men det er rart med det, hvor knytta man blir til et sted, og hvordan alle minner, følelser, lukter og smaker fra stedet kommer tilbake til en etter så lang tid. Keith Wayne viste meg et par huler i åsene bak huset hvor indianere fra gamelt av har bodd. Han har gravd litt og funnet flere leirpotter og pilspisser som stammer fra indianerne. Hulene var skikkelig stilige, og til og med jeg fant flere potteskår med rare mønstre på.

Jeg måtte omsider kjøre videre til neste stoppested. Denne gangen til Hobbs, helt sørøst i NM. Etter åtte timer var jeg framme og befant meg omfavnet av Nancy og Keith. De var seg selv like begge to, bortsett fra et kors tattovert på Nancys ankel! I Hobbs har de nå bodd i drøye 5 år, selv om de egentlig ikke liker stedet, så flatt og øde som det er. Keith liker å si de bor i gettoen, selv om nabolaget er langt i fra noen getto. Her har Nancy fått laga seg en ny liten dam med fisk i hagen, og her er alle hestene og arenaen. Her er hjemme nå, også for meg. Streek, den gamle katta, lever fortsatt og får ligge i fotenden på senga mi - akkurat som i gamle dager. Et nytt og spesielt medlem av familien er papegøya Miss Ruby. Hun skravler og spør deg hvordan det går. Går du forbi plystrer hun høyt og skranglende etter deg. Men menneskeglad er hun ikke, da hun kun er glad i matmor.

Fallon (yngste og jevngamle søster) kommer fra Odessa, TX, for å tilbringe helga med oss. Hun har forandret seg litt, skiftet litt interesser og står på trappene til å stå hvit brud. Men i helga er det bare oss og gøy som hører sammen. Vi tar hestene ut og rir, slik vi så ofte gjorde. Sierra, ei lita og sta paint merr, var hesten min da vi bodde på ranchen. Det er utallige historier om henne som bukker meg av, løper hjem, og jeg som kommer traskende etter. Hun er til min store glede fremdeles til, og jeg får ri henne igjen. Jeg har nesten ikke vært i nærheten av en hest siden jeg dro, langt på nær en quarter horse med skikkelig cowboysal. På lørdag dro Fallon, Nancy og jeg til Carlsbad Caverns. Det er store grotter 230 m nede i fjellet med alskens rariteter, skulpturer og fasonger danna av ulike mineraler. Der kunne vi gå rundt i en fantasiverden, godt adskilt fra omverdenen. I løpet av helga var vi ellers på bowling, leide film og ja, så var vi å så på dragracing. Det var definitivt ikke stedet for sarte sjeler med ømfintlige øreganger.

Casey (nest eldste søster) bor i Hobbs og fødte sist mandag ei nydelig lita jente, Anistyn. Jeg satt på gangen og venta i lag med resten av gjengen, ivirige på å få se det nyeste tilskuddet til familien. Dessverre klarte ikke vesla å puste på egen hånd, så hun ble etter hvert fløyet til et større sykehus i Texas. Der har hun ligget i ventilator inntil de siste dagene. Så det sier seg selv at det har vært ståhei i Riley-familien den siste uka. Nancy har vært på sykehuset med Casey og jenta, mens Keith og jeg har holdt fortet hjemme. Keith er en av de morsomst karene jeg vet om, så det har vært langt i fra lite underholdende å være i "gettoen" deres. Torsdag ettermiddag skulle det "ropes". En kamerat kom over med sin hest, mens jeg satte på "hornwrapps" på ungstutene slik at Keith og kameraten kunne "rope" de. Denne aktiviteten heter team roping og er en populær gren innen rodeo. Det går ut på at en (header) fanger hornene på stuten med lasso, mens den andre (heeler) fanger bakbeina, og dette skal skje raskest mulig. Det er skikkelig cowboy altså!

Fredag satte jeg meg i bilen igjen og kjørte 5 timer vestover til Las Cruces. Denne kjøreturen er noe av det villeste jeg har vært borti værmessig i bil! Den starta i Hobbs med 30 varmegrader. Så begynte det å blåse til skikkelig. Det var så vidt jeg klarte å holde bilen på veien. Så dukka ei skikkelig sandsky opp, da veien lå på le side for et nypløyd jorde. Alt ble brun-rødt rundt meg, og jeg så ikke en damn skit! Flaggene stod som støpte firkanter ut i fra flaggstanga, så hardt blåste det. En drøy time senere kom jeg opp i et fjellparti. Her lå det 7 cm nysnø over det hele! Veien var heldigvis nybrøyta og bar. Så avslutta jeg turen med mer vind i det jeg kjørte inn i Las Cruces. For et vær! Vel framme møtte jeg Arden. Hun gikk et par klasser under meg, men vi ble kjent på skolebussen og igjennom basketball. Ei alle tiders jente, med mye moro og har bein i nesa! Hun tok meg med ut på en ranch hvor hun pleier å ri hester. Vi tok oss en ridetur langs elva Rio Grande som slynger seg sørover ned langs grensa til Mexico. Jeg red på en stor gamp som lød navnet Indiana Jones, mens Arden red på Banjo;) Senere på kvelden var vi innom en bar med burne-merker etter motorsykler inne på gulvet. Eksotisk.

Lørdag kom og det var på tide å vende nesa nærmere flyplassen for avreise søndag. Jeg dro opp til Joy igjen. Her stod det mer ridning på programmet. Eldste gutten til Joy, Creed på 3 år, har akkurat fått sin egen hest. Det er rått parti å se den lille gutten sitte på den store hesten, men gutten har det gøy og rir av gårde på egen hånd. Senere på kvelden dro vi ut til ranchen hvor Robert, Joys mann, vokste opp. Der avler de på elk. -Ja, med k og ikke g. De avler elken i store innhegninger og får derfor felt veldig stort vilt under jakta. På ranchen hadde Creed ei lita geit som var hans. Og siden geita hadde så fine "håndtak" (les horn) kan man godt ri på den;P

Søndag kom og avreise tilbake til Alaska igjen. Før jeg imidlertid satte meg på flyet, dro jeg og hele Joys familie til et rodeostevne. Robert skulle delta i team roping. Jeg rakk å få med meg saddle bronc-ridningen, breakaway, steer wrestling, calf roping, barrels og Robert som team ropa, før jeg måtte skynde meg til flyplassen. Det er andre gang jeg forlater NM, og det er andre gangen jeg har det travelt. Dreven som jeg etter hvert har blitt på flyplasser, så kom jeg meg med flyet.

331,7 mil var tilbakelagt på veiene i NM. Et par drøye timer bak rattet, men det var det verdt siden jeg fikk treffe igjen alle kjente og kjære fra mitt andre hjemsted her på jord. Håper bare det er mindre enn 7 år til neste gang jeg drar på road trip i New Mexico igjen, for det er moro!