Road trippin' New Mexico

De siste 18 dagene har jeg farta rundt i en leiebil til alle hjørner av staten New Mexico. 7 år har gått siden jeg dro herfra sist, etter å ha vært utvekslingsstudent og bodd med familien Riley på deres ranch. Det var nå høyst på tide å vende tilbake for å treffe familie og venner.

Spent gikk jeg inn for landing på flyplassen i Albuquerque. Fra lufta kunne jeg kjenne igjen den rød-aktige sanda som stort sett hele NM består av, samt de brune pueblo-husene og kaktusene. Dette var det siste jeg så av NM for sju år siden. Nå var jeg tilbake, og jeg følte meg allerede hjemme.

Lauren henta meg på flyplassen og tok meg med ut på lunsj. "Hva vil du spise?" spurte hun - "Mexikansk!" var svaret. God, sterk, hjemmelaget mexikansk mat med ordentlig chilli i har jeg savnet veldig, så vi dro på Frontier å spiste. Lauren gikk et par klasser under meg på High School, men vi spilte mye basketball og trente derfor hver dag etter skolen sammen. Grunnet problemer med visa-kortene mine, fikk jeg ikke leid bil den første dagen. Men Lauren var snill og gav meg tak over hodet til neste dag.

Til min store glede funka kortene påfølgende dag, og jeg stod med nøklene til en liten snerten KIA optima. Road trippin' NM 2010 kunne begynne! Etter litt fram og tilbake i Albuquerques gater og lyskryss, kom jeg meg til Wal Mart. Ullsokkene trengte å bli bytta ut. I et par og 20 grader blir ull litt i varmeste laget, særlig for meg som kom rett i fra kalde Alaska. Så gikk ferden til Moriarty hvor Joy, min elste "søster", bor med sin familie. Med sitt nydelige smil så hun akkurat ut som hun gjorde sist, bare at hun nå er gift og har to gutter, en på 3 år og en på 4 måneder.

Allerede neste dag dro jeg fra Joys. De skulle til et rodeo-stevne, mens jeg hadde en avtale om å møte Kassi i Albuquerque. Kassi var min gode klassevenninde. Vi drev på med bla basketball, friidrett, BPA (Business Professionals of America) og FFA (Future Farmers of America). Vi hadde mye moro sammen. Jeg og KIA'n fulgte nå henne helt sørvest i staten til Virden, hvor kjæresten bodde, før vi neste dag kjørte nordover til Luna hvor hun bor. På disse to dagene tilbakela vi drøye ti timer med kjøring. Luna er et lite sted rett ved Reserve, tettstedet hvor vi var Juniorer på Reserve High School 2002/2003. På søndag dro vi på bingo, hvor intektene gikk til årets studenter som skulle delta på årets nasjonale BPA-konkurranse i Los Angeles. Det måtte vi jo selvfølgelig støtte opp om, da både Kassi og jeg var så heldige å komme helt til den nasjonale BPA-konkurransen som var i Dallas, TX, det året vi var med. På bingoen traff jeg Mr. Chavez en av mine gamle lærere. Han var seg selv lik, og kjente meg tydelig igjen! Jeg var langt i fra å vinne noe på bingoen, men fra kake-auksjonen vant jeg ei sjokoladekake, da jeg var høyestbydende med $ 5.

Neste dag dro jeg til Sheri og Keith Riddle, som bor i Reserve. De var mine koordinatorer fra organisasjonen jeg var på utveksling med. De var de som trekte søknaden min ut blandt tusenvis på tusenvis av bunker med søknader og fant meg en vertsfamilie. Jeg er de evig takknemmelig for at de fant familien Riley til meg. Jeg kunne ikke hatt en bedre familie å komme inn i. Vi hadde et fint døgn sammen. Jeg viste bilder fra Alaska, og vi prata om alt mulig. Det var skikkelig trivelig å se de igjen, for noen gode folk. Sønnen deres Adam, hadde nylig flytta tilbake til byen etter endt utdanning. Han var i full gang med å bygge opp og utbedre ungdomssenteret og ulike tilbud til barn og ungdom. Han har en stor og viktig jobb foran seg, da det dessverre har vært tre selvmord i denne aldersgruppa i løpet av det siste året. Vi heier på Adam!

Neste obligatoriske stopp var naturlig nok mitt gamle hjem for et år. På ranchen var det stille da jeg kom. Det var ikke helt som før. Ingen hunder møtte meg i oppkjørselen. Det var ingen hester i boksene og arenaen var borte. Døra på loven var blåst av hengslene, og dammen til Nancy (mor) var tørrlagt. Det eneste som var i bevegelse her hørtes ut til å være vinden som ulte og blåste med seg et par tumbleweed over gårdsplassen. Nancy og Keith (far) flytta fra ranchen 1 1/2 år etter at jeg dro. Siden har de bare brukt den i jaktsesongen, da de guider jegere på bjørne-, fjelløve-, antilope-, hjorte- og elkjakt. For et par måneder siden flytta Keith Wayne (bror) inn i huset. Jeg satt nå på gjerdet og venta på han.

Det var stor gjensynsglede da Keith Wayne omsider kom kjørende i pick-up'en med hunden Preacher på plattingen. Vi hadde alltid en spøkende og ertende tone, og vi fortsatte der vi slapp! Keith Wayne overraska stort da han sa han huska det norske ordet jeg lærte han. "Å? Hvilket ord?" spør jeg. "Funksjonshemma!" kom det fra ham med et litt gebrokket aksent. Etter så mange år husket han det. Det kom som lyn fra klar himmel, men så moro! - Historien er vel at han brukte å kalle meg for "retarded" og ville vel lære hva det var på norsk. Et par dager på ranchen gikk fort unna. Rommet mitt så akkurat ut som før, og det var like mange utstoppa elk og hjort på veggene som før. Etter litt assistanse fra min kant i kjøkkenet, begynte huset å se ut som hjemme igjen:p Det var godt å være tilbake. Men det er rart med det, hvor knytta man blir til et sted, og hvordan alle minner, følelser, lukter og smaker fra stedet kommer tilbake til en etter så lang tid. Keith Wayne viste meg et par huler i åsene bak huset hvor indianere fra gamelt av har bodd. Han har gravd litt og funnet flere leirpotter og pilspisser som stammer fra indianerne. Hulene var skikkelig stilige, og til og med jeg fant flere potteskår med rare mønstre på.

Jeg måtte omsider kjøre videre til neste stoppested. Denne gangen til Hobbs, helt sørøst i NM. Etter åtte timer var jeg framme og befant meg omfavnet av Nancy og Keith. De var seg selv like begge to, bortsett fra et kors tattovert på Nancys ankel! I Hobbs har de nå bodd i drøye 5 år, selv om de egentlig ikke liker stedet, så flatt og øde som det er. Keith liker å si de bor i gettoen, selv om nabolaget er langt i fra noen getto. Her har Nancy fått laga seg en ny liten dam med fisk i hagen, og her er alle hestene og arenaen. Her er hjemme nå, også for meg. Streek, den gamle katta, lever fortsatt og får ligge i fotenden på senga mi - akkurat som i gamle dager. Et nytt og spesielt medlem av familien er papegøya Miss Ruby. Hun skravler og spør deg hvordan det går. Går du forbi plystrer hun høyt og skranglende etter deg. Men menneskeglad er hun ikke, da hun kun er glad i matmor.

Fallon (yngste og jevngamle søster) kommer fra Odessa, TX, for å tilbringe helga med oss. Hun har forandret seg litt, skiftet litt interesser og står på trappene til å stå hvit brud. Men i helga er det bare oss og gøy som hører sammen. Vi tar hestene ut og rir, slik vi så ofte gjorde. Sierra, ei lita og sta paint merr, var hesten min da vi bodde på ranchen. Det er utallige historier om henne som bukker meg av, løper hjem, og jeg som kommer traskende etter. Hun er til min store glede fremdeles til, og jeg får ri henne igjen. Jeg har nesten ikke vært i nærheten av en hest siden jeg dro, langt på nær en quarter horse med skikkelig cowboysal. På lørdag dro Fallon, Nancy og jeg til Carlsbad Caverns. Det er store grotter 230 m nede i fjellet med alskens rariteter, skulpturer og fasonger danna av ulike mineraler. Der kunne vi gå rundt i en fantasiverden, godt adskilt fra omverdenen. I løpet av helga var vi ellers på bowling, leide film og ja, så var vi å så på dragracing. Det var definitivt ikke stedet for sarte sjeler med ømfintlige øreganger.

Casey (nest eldste søster) bor i Hobbs og fødte sist mandag ei nydelig lita jente, Anistyn. Jeg satt på gangen og venta i lag med resten av gjengen, ivirige på å få se det nyeste tilskuddet til familien. Dessverre klarte ikke vesla å puste på egen hånd, så hun ble etter hvert fløyet til et større sykehus i Texas. Der har hun ligget i ventilator inntil de siste dagene. Så det sier seg selv at det har vært ståhei i Riley-familien den siste uka. Nancy har vært på sykehuset med Casey og jenta, mens Keith og jeg har holdt fortet hjemme. Keith er en av de morsomst karene jeg vet om, så det har vært langt i fra lite underholdende å være i "gettoen" deres. Torsdag ettermiddag skulle det "ropes". En kamerat kom over med sin hest, mens jeg satte på "hornwrapps" på ungstutene slik at Keith og kameraten kunne "rope" de. Denne aktiviteten heter team roping og er en populær gren innen rodeo. Det går ut på at en (header) fanger hornene på stuten med lasso, mens den andre (heeler) fanger bakbeina, og dette skal skje raskest mulig. Det er skikkelig cowboy altså!

Fredag satte jeg meg i bilen igjen og kjørte 5 timer vestover til Las Cruces. Denne kjøreturen er noe av det villeste jeg har vært borti værmessig i bil! Den starta i Hobbs med 30 varmegrader. Så begynte det å blåse til skikkelig. Det var så vidt jeg klarte å holde bilen på veien. Så dukka ei skikkelig sandsky opp, da veien lå på le side for et nypløyd jorde. Alt ble brun-rødt rundt meg, og jeg så ikke en damn skit! Flaggene stod som støpte firkanter ut i fra flaggstanga, så hardt blåste det. En drøy time senere kom jeg opp i et fjellparti. Her lå det 7 cm nysnø over det hele! Veien var heldigvis nybrøyta og bar. Så avslutta jeg turen med mer vind i det jeg kjørte inn i Las Cruces. For et vær! Vel framme møtte jeg Arden. Hun gikk et par klasser under meg, men vi ble kjent på skolebussen og igjennom basketball. Ei alle tiders jente, med mye moro og har bein i nesa! Hun tok meg med ut på en ranch hvor hun pleier å ri hester. Vi tok oss en ridetur langs elva Rio Grande som slynger seg sørover ned langs grensa til Mexico. Jeg red på en stor gamp som lød navnet Indiana Jones, mens Arden red på Banjo;) Senere på kvelden var vi innom en bar med burne-merker etter motorsykler inne på gulvet. Eksotisk.

Lørdag kom og det var på tide å vende nesa nærmere flyplassen for avreise søndag. Jeg dro opp til Joy igjen. Her stod det mer ridning på programmet. Eldste gutten til Joy, Creed på 3 år, har akkurat fått sin egen hest. Det er rått parti å se den lille gutten sitte på den store hesten, men gutten har det gøy og rir av gårde på egen hånd. Senere på kvelden dro vi ut til ranchen hvor Robert, Joys mann, vokste opp. Der avler de på elk. -Ja, med k og ikke g. De avler elken i store innhegninger og får derfor felt veldig stort vilt under jakta. På ranchen hadde Creed ei lita geit som var hans. Og siden geita hadde så fine "håndtak" (les horn) kan man godt ri på den;P

Søndag kom og avreise tilbake til Alaska igjen. Før jeg imidlertid satte meg på flyet, dro jeg og hele Joys familie til et rodeostevne. Robert skulle delta i team roping. Jeg rakk å få med meg saddle bronc-ridningen, breakaway, steer wrestling, calf roping, barrels og Robert som team ropa, før jeg måtte skynde meg til flyplassen. Det er andre gang jeg forlater NM, og det er andre gangen jeg har det travelt. Dreven som jeg etter hvert har blitt på flyplasser, så kom jeg meg med flyet.

331,7 mil var tilbakelagt på veiene i NM. Et par drøye timer bak rattet, men det var det verdt siden jeg fikk treffe igjen alle kjente og kjære fra mitt andre hjemsted her på jord. Håper bare det er mindre enn 7 år til neste gang jeg drar på road trip i New Mexico igjen, for det er moro!