På Norges tak og langt i kjelleren..

I en Toyota High Hace får man plass til det meste, i alle fall alt hva jeg trenger hele mai måned og litt til. To dager etter ankomst Norge og Tydal, ble pappas arbeidsbil stappet med ullklær, telemarksski, klatresele, stegjern, pulk, fjellski og padlevest. Nå skulle hardkjøret av turer og opplevelser, tett booket i mai måned, begynne.

Mai-sirkuset startet med en punktering knappe 2 timer etter avreise Tydal. Så i sluddvær ved en avkjørsel i Soknedal ble det dekkskifte. På Otta plukket jeg opp Cleng på togstasjonen, og vi kjørte over Sognefjellet til de vestre og alpine delene av Jotunheimen, Hurrungane. I Ringsdalen møtte vi på resten av Fjell og bre-klassa fra HiT, Bø. Seks dager spekket med topptur, ski, bre, og tinderangling ventet. Varm sol fra blå himmel var spådd hele uka. Dette skulle bli knall!

Cleng fyrer opp primusen for steking av pølser mens vi venter på at bommen skal bli åpna ved Turtagrø

Dagen etter tok vi oss opp på Lauvnostind i lettskya vær. Selvfølgelig kom det skodde å la seg rundt toppen, da vi var på vei bort ryggen til det høyeste punktet. Utsikten lot vente på seg, så vi tok skia fatt og kjørte ned i flatt lys. På veien ned stoppet vi på og repeterte ulike ting, som feks setting av snøanker og bolter. Vel nede i leiren kjentes kroppen tung ut. Ikke rart det, siden dette var første dag med telemarksvinger for vinteren.

På vei inn Ringsdalen mot Store Ringstind

Neste morgen solte Store Ringstind seg hvit og glansfull i enden av dalen, mot en helblå himmel. 2124 meter over havet og på norges tak, ventet dagens mål. Det ble et hardt mål å nå, da kroppen var ugjennkjennelig. Etter et par timers gange var det rett før det svartna for meg, og jeg var utrulig svimmel der jeg pustet og peste meg oppover milevis bak de andre, da min maksfart var som å vasse i et badekar med sirup. Ikke langt under toppen var det numret før jeg begynte å hyperventilere, og mens jeg gispa etter luft begynte overleppa(!) å dirre heller ukontrollert. Til slutt stod jeg på toppen, blid og fornøyd, på tross av at jeg skulle ha snudd minst 4 ganger tidligere på dagen. Det var skikkelig god snø som ventet på nedturen. Det ble et par svinger, men så hadde jeg nok med å være konsentrert nok til å komme meg ned helskinna de tusen høydemeterne vi hadde gått opp.

Utsikt fra lunsjplassen og veien videre opp mot toppen

Endelig på toppen!

Tredje dag var det destinasjon Store Dyrhaugstind (2147 moh). Det ble nok en slitsom dag for min del, både opp og ned, men det var en nydelig dag og et fint fjell å gå på. Vel oppe på ryggen ble skia parkert og byttet ut med stegjern og tau. Etter litt vandring bortover, oppover, nedover og oppover på ryggen, ble det til at jeg måtte stoppe. Så svimmel og ukoordinert som jeg følte meg, fant jeg det lurest i å vente mens resten tok seg opp det siste lille stykket til toppen. Alex og jeg bygde ei fin sittegrop, med god skydd mot den nokså kalde vinden som kom opp over kammen, mens vi ventet på resten av gjengen.

Etter et par runder med meg selv, så kom jeg fram til at jeg ikke ble noe sprekere etter hvert som dagene gikk. Kroppen sa vel egentlig ganske greit i fra om at nå trengte den hvile, selv om jeg følte at den ikke hadde noen grunn til det. Men når man bli sliten og anpusten av å tusle ut av camp og bort bak nærmeste stein for å gjøre sitt fornødenede, så er vel ikke det bra. Den siste tida med reising og farting verden rundt, har vel krevd sitt. Jeg beslutta å reise til tante og onkel i Nord-Odal for å hvile litt. Jeg hadde mer på programmet for mai.

Til Norge igjen

På bildet ser du soloppgangen over Anchorage onsdag morgen. (Og røyken til høyre i bildet kommer fra en brann i et boligkompleks..)

Jeg var tidlig oppe for å komme meg på flyplassen, og neste destinasjon var Norge.

Siden jeg reiste ei uke tidligere enn resten av klassa mi, så var det dårlig med reiseselskap. Men jeg har vært ute å reist langt alane før, så det gikk bra;P Anchorage - Chicago tok 5 timer, måtte vente i 5 timer i Chicago, på en særs dårlig utrustet internasjonal terminal. Så tok flyturen over dammen til København 8 timer. I København skulka Hanne, min kjære søster, siste time på skolen og kjørte ut til flyplassen. Vi hadde en plan om å treffes, selv om jeg bare hadde 50 min på dansk jord før neste fly til Oslo tok av. Jeg småløp ut av flyet og igjennom tollen, og der stod Hanne med et stort smil, norsk flagg og vårlig i tøyet. Etter en god klem gikk vi sammen mot sikkerhetskontrollen. Hele 4 minutter fikk vi sammen før jeg måtte stille meg i kø for å rekke flyet til Oslo. Men det var gode 4 minutter. Det er et par måneder til vi sees igjen. I Oslo var det bare skibaggen som dukket opp på transportbåndet. Bagen og sekken var igjen i Køben. Vel, det er ikke første gangen det har skjedd heller.. Så det var bare å reise videre til Trondheim uten bagasjen, vel vitende om at den skulle komme etter i løpet av kvelden.

Det var godt å omsider komme hjem. Kroppen visste ikke helt om det var natt eller dag, og det virker det ikke som om den vet nå heller - to dager etter at jeg kom hjem. Nå er det vasking av klær, utpakking, matlaging og ny pakking for nye eventyr. Mai kommer til å bli en hektisk måned. Allerede i morgen går ferden til Jotunheimen, hvor det blir topptur og telemark ei uke i Hurrungane sammen med høgskolen. Neste søndag går ferden til Svalbard hvor jeg skal på skitur ei uke med tre av guttene fra Cirkum Polare. 17. mai skal tilbringes på fly ned til Oslo, hvor jeg skal sette meg i bilen og kjøre til Trysil for et ukelangt guidekurs i rafting. Så skal jeg opp til Alta igjen 25. mai for avslutning på Cirkum Polare ut den uka. Og muligens forlenger jeg oppholdet med ei uke for å ta litt ferie og være sammen med Gunnbjørg og Emma i Alta.

Og lengre har jeg ikke kommet. Hva jeg gjør i sommer og til høsten er meg et stort spørsmålstegn akkurat nå, men jeg finner nok på noe etter hvert..!