På Norges tak og langt i kjelleren..

I en Toyota High Hace får man plass til det meste, i alle fall alt hva jeg trenger hele mai måned og litt til. To dager etter ankomst Norge og Tydal, ble pappas arbeidsbil stappet med ullklær, telemarksski, klatresele, stegjern, pulk, fjellski og padlevest. Nå skulle hardkjøret av turer og opplevelser, tett booket i mai måned, begynne.

Mai-sirkuset startet med en punktering knappe 2 timer etter avreise Tydal. Så i sluddvær ved en avkjørsel i Soknedal ble det dekkskifte. På Otta plukket jeg opp Cleng på togstasjonen, og vi kjørte over Sognefjellet til de vestre og alpine delene av Jotunheimen, Hurrungane. I Ringsdalen møtte vi på resten av Fjell og bre-klassa fra HiT, Bø. Seks dager spekket med topptur, ski, bre, og tinderangling ventet. Varm sol fra blå himmel var spådd hele uka. Dette skulle bli knall!

Cleng fyrer opp primusen for steking av pølser mens vi venter på at bommen skal bli åpna ved Turtagrø

Dagen etter tok vi oss opp på Lauvnostind i lettskya vær. Selvfølgelig kom det skodde å la seg rundt toppen, da vi var på vei bort ryggen til det høyeste punktet. Utsikten lot vente på seg, så vi tok skia fatt og kjørte ned i flatt lys. På veien ned stoppet vi på og repeterte ulike ting, som feks setting av snøanker og bolter. Vel nede i leiren kjentes kroppen tung ut. Ikke rart det, siden dette var første dag med telemarksvinger for vinteren.

På vei inn Ringsdalen mot Store Ringstind

Neste morgen solte Store Ringstind seg hvit og glansfull i enden av dalen, mot en helblå himmel. 2124 meter over havet og på norges tak, ventet dagens mål. Det ble et hardt mål å nå, da kroppen var ugjennkjennelig. Etter et par timers gange var det rett før det svartna for meg, og jeg var utrulig svimmel der jeg pustet og peste meg oppover milevis bak de andre, da min maksfart var som å vasse i et badekar med sirup. Ikke langt under toppen var det numret før jeg begynte å hyperventilere, og mens jeg gispa etter luft begynte overleppa(!) å dirre heller ukontrollert. Til slutt stod jeg på toppen, blid og fornøyd, på tross av at jeg skulle ha snudd minst 4 ganger tidligere på dagen. Det var skikkelig god snø som ventet på nedturen. Det ble et par svinger, men så hadde jeg nok med å være konsentrert nok til å komme meg ned helskinna de tusen høydemeterne vi hadde gått opp.

Utsikt fra lunsjplassen og veien videre opp mot toppen

Endelig på toppen!

Tredje dag var det destinasjon Store Dyrhaugstind (2147 moh). Det ble nok en slitsom dag for min del, både opp og ned, men det var en nydelig dag og et fint fjell å gå på. Vel oppe på ryggen ble skia parkert og byttet ut med stegjern og tau. Etter litt vandring bortover, oppover, nedover og oppover på ryggen, ble det til at jeg måtte stoppe. Så svimmel og ukoordinert som jeg følte meg, fant jeg det lurest i å vente mens resten tok seg opp det siste lille stykket til toppen. Alex og jeg bygde ei fin sittegrop, med god skydd mot den nokså kalde vinden som kom opp over kammen, mens vi ventet på resten av gjengen.

Etter et par runder med meg selv, så kom jeg fram til at jeg ikke ble noe sprekere etter hvert som dagene gikk. Kroppen sa vel egentlig ganske greit i fra om at nå trengte den hvile, selv om jeg følte at den ikke hadde noen grunn til det. Men når man bli sliten og anpusten av å tusle ut av camp og bort bak nærmeste stein for å gjøre sitt fornødenede, så er vel ikke det bra. Den siste tida med reising og farting verden rundt, har vel krevd sitt. Jeg beslutta å reise til tante og onkel i Nord-Odal for å hvile litt. Jeg hadde mer på programmet for mai.