Med Solveig over stokk og stein

Late dager og kos i Alta

2010-06-24T04:13:00.001-07:00

Etter et innholdsrikt og intenst halvår, var det godt å roe det hele ned med ei lita ukes ferie hos min gode venninde Gunnbjørg. Hun bor i Alta, så denne gang ble reisen kort. Dagene begynte stort sett med at jeg lagde frokost til Gunnbjørg, og ellers gikk det mye i fisking! Nesten daglig tok vi hundene med net til fjorden, med hver vår fiskestang i hånda. Det var veldig avslappende å stå der og kaste ut snøret, titte på himmelen, kjenne på sjølukta og bare være til. Roen ble bare tidvis brutt da det nappet i snøret, til stor begeistring for både to og firbeinte. I løpet av oppholdet fikk jeg også truffet Emma og Svenn Erik jevnlig. De inviterte på ostekake og Frustrerte fruer, eller så kom de på fisking, kakebaking på primus og hygge nede ved sjøen hos Gunnbjørg. En kveld dro vi alle ut for å bowle, før vi neste dag skålet i en øl når Senjahopen spilte opp på Alta Rock og Blues festival. Ferien var både god og etterlengtet!

Gunnbjørg med sjø-ørret, Nassa er nysgjerrig!

...Med min fangst gikk det ikke riktig så bra med..

En mørk og våt vegg kom plutselig og overrasket oss med sludd..!

Jentene!

Hans Ole tester den nye bakeovnen sin!

Svessa i fint driv!

PS! Har du ikke hørt om Senjahopen? Ta en titt her og lytt i vei;)

www.youtube.com/watch?v=4qzaNciCO8c

Sørøya og endt kapittel

2010-06-24T04:12:00.000-07:00

Dagen etter endt guidekurs og avreise Trysil, gikk flyet videre til Alta for å sette punktum for Cirkum Polare Alaska 2010. Resten av gjengen hadde gjenforent seg noen dager tidligere og befant seg ute på Loppa i Vest-Finmark. Dit kom jeg meg ikke grunnet dårlig koordinert kollektivtransport. Dagen etter tok jeg derfor bussen ut til Øksfjord, sov under stjernene litt oppi lia og hoppet på båten til Sørøya påfølgende morgen. Det var skikkelig moro å treffe alle igjen og høre hva de hadde drevet med de siste to månedene. Sørøya bød på vår og sol fra skyfri himmel, med absolutt tilstedeværende vind. Vi gikk inn til Nordsandfjorden, ei skikkelig perle langs vårt langstrakte land. Her er noen glimt fra våre avslutningsdager:

Nordsandfjorden

Hit men ikke lengre.. Majliz og jeg på vei ut til ei hule hvor folk bodde i under 2. verdenskrig. Vi satte oss ned og pratet et par timer(!) til det var fjære nok til å fortsette ut til hula!

~~~~~~~~~~~~~~~~

Kake og ballonger hører med når lærer Ebbe fyller år! Vi slet litt med en litt for varm krem..;)

Det ble bading på de fleste av oss!

Morgenstund

Solnedgangen over Nordsandfjord får bli punktum etter et forrykende halvår Cirkum Polare (rundt polen)!!

Vilt, vått og rått!!

2010-06-08T05:24:00.000-07:00

Etter flyturen ned fra Svalbard og ankomst base camp, hos tante og onkel, stod det tre ting på programmet. Vask av ullklær, spise mat og gå til sengs. Neste morgen, tirsdag 18. mai, var det avreise 06.30. Denne gangen var ski og staver byttet ut med padlevest og hjelm. Nå stod et ukelangt guidekurs i rafting i Trysil for tur!

Uka ble veldig spennende og lærerik. Det var ikke bare praktiske ting som å utøve HLR, rigge opp en pig-rigg, knyte knuter og svømme i stryk man fikk lære og erfare. Man lærte også mye om seg selv, og hvor ens egne grenser går. Det er ikke bare bare å ta med en båt full av uvitende gjester ned ville stryk, der du har ansvaret. For i elva er det krefter, store valser, fotfeller og mye annet..

Dagene var veldig innholdsrike, og det var med skrekkblandet fryd at man valgte å kaste seg ut i ei flomstor Femundselv. I den var det trøkk i! Dag èn var det rett ut på familiestrekka av elva for å begynne å guide hverandre.

Dag to var det normalstrekka med innlagt flipptrening (altså gå rundt med båten med vilje, midt i stryka..!) og svømming i Sjokoladefossen.

Dag tre var det heldigvis en litt roligere dag, for nå begynnte samtlige muskler i kroppen å kjenne det rimelig godt! Men det var en dag med en del svømming, guiding i båt, surfing og kasting av kasteliner.

Dag fire ble en heidundrende dag med padling av ducky'er, små to-manns "kanoer" fyllt med luft, ned både normalstrekka og Gløta. Som Robban så fint sa det ved forkostbordet denne morgenen - "ôverlever jãg den her dagen, så klarer jâg alt.." Det skulle etter hvert vise seg at denne dagen kom til å bli den beste på hele uka. Det var SUPER gøy! Selv var jeg vel en av de som måtte ut å svømme flest ganger, men det var bare moro. Endelig begynte "skrekken" å slippe taket og "fryden" ta overhånd! Alt kjentes "lungt" ut.

Dag fem bød endelig på ro for kroppens stive og ømme muskler, da førstehjelp stod på dagsplanen. En anestesilege fra elverum og tidligere rafting guide, Jon Petter Blixt, kom og drillet oss på hjerte -og lungeredning m.m. På kvelden dro hele kurs-gjengen samt resten av Villmarkskompaniet på gårds-golf og grilling. Det ble en yderst trivelig kveld, med mye moro, golfballer i hytt og gevær, latter, grilling og gitarspill rundt bålet.

Nest site dag var det ulike caser som det skulle trenes på. Først skulle vi hoppe ut i elva for å hente inn en "sliten" svømmer som kom drivende, ta vedkommende med opp på land og kjøre i gang HLR på ei dokke som lå der. Heldigvis var vi to makkere, slik at den andre kunne løpe 500 m for å 'ringe' etter hjelp. Skal si det var tungt å utøve HLR rett etter at man hadde svømt et godt stykke i elva med en person, og attpå til skulle man holde på i 10 -15 minutter før det ble bytting av roller. Utrolig kjekt å ha erfart! Etter lunsj var det en stor redningscase vi skulle gjøre. En raft hadde "wrappet" mot noen steiner ute i elva, og det var en livløs person som var fastklemt ved båten. Så var det bare å koke sammen en redningsplan og sette i gang med både z-drag og førsehjelp.

Siste kursdag var det egentlig juving som stod på programmet, men grunnet alt for høg vannstand så ble det avblåst. Vi fikk heller bryne oss på flere redningscaser, da det var et ønske fra gruppa.

De aller fleste av kursdeltakerne, bortsett fra meg og en til, var svensker. Flesteparten av de jobber i skianlegget i Trysil vinterstid, og nå var de ute etter sommerjobb som raftingguider. En skikkelig fin gjeng!

Jeg har dessverre ingen bilder fra kurset, men Villmarkskompaniet har satt sammen en liten snutt fra kurset, og den finner du her:

http://www.youtube.com/watch?v=JEXDz0W5QXs

Svalbard

2010-06-07T05:26:00.000-07:00

Etter et par rolige dager med hvile og oppvartning hos tante og onkel, ventet et nytt eventyr på 78' Nord. I januar planla Magne, Tore, Søren og jeg en ukelang skitur på Spitsbergen for selvstudiumsperioden på Alaska-kurset i mai. Den siste planlegginga og innkjøp av mat var det guttene som stod for, siden de kom opp til Longyearbyen tre dager før meg. Det var ingen sak å overlate alt til de, for da jeg kom til Longyearbyen søndag 9. mai var det meste klappet og klart. Guttene hadde knapt vært hjemmom etter ankomst fra Alaska, før de hadde satt seg på flyet norover, så det var noen trøtte typer jeg møtte. Siden alle var til dels reduserte på grunn av jetlag, i mer eller mindre grad, hadde vi lagt opp til en fin liten rundtur med start og mål i Bolterdalen.

Danske Søren, stakkar, valgte å tro på Stabburet, at nugatti på tube er "super å ta med på tur!" Kan i midlertid melle om at Søren nå er under utarbeiding av et noe "kvasst" brev til Stabburet..

Søren, Tore, Magne, Bertha og Brede. Solveig og Bertil tar bildet.

Av Øytun skulle vi låne diverse utstyr som de har liggende hos Arctic Adventures i Bolterdalen. Da vi kom til utstyrslageret litt utpå søndag kveld, manglet alle pariser pulkene. Primuser, pinner til snublebluss og mengder med rot var det eneste vi fant. Det ble noen telefoner rundt til x antall personer, men det viste seg raskt at pulkene hadde blitt dratt med på tur, etter en gjeng med franskmenn. Vi fikk imidlertid låne tre litt slitne pulker av bestyreren av Arctic Adventures, siden det var de som hadde lånt alle 7 pulkenen av Øytun. Mens alt dette styret stod på hadde det blitt kveld, og ingen av oss fire i turfølget trappa opp med sure miner da vi ble tilbudt overnatting på ei av gjestehyttene på stedet. Til middag dro guttene opp nakkekoteletter og fløtegratinerte poteter ut av sekken. Fra nå av var taktikken å spise all god mat så tidlig som mulig og heller drøye havregrøten litt. For om man var så uheldig å selv bli spist av en isbjørn påfølgende dag, så har man liten nytte av den gode maten som fortsatt ligger i pulken..!

På vei inn på Drønbreen

Morgenstund i leiren med stekt egg og dansk bacon øverst på Drønbreen

På mandag, 10. mai, kunne vi endelig starte turen. Første etappe gikk fra inngangen til Bolterdalen og oppover Adventdalen, på sørsida av Jonssonhaugen. Videre gikk turen opp Drønbreen og over og ned Kokbreen til Reindalen, så inn Tverrdalen, opp og over Bolterskardet og ut Bolterdalen til vi var der hvor vi startet ei uke tidligere. Hele runden ble på ca 6 1/2 - 7 mil, så vi hadde god tid til gå på ski, steke pannekaker i lunsjen, sove uttpå eller nyte Svalbards fantastiske natur. Det er jo som kjent midnattssol nordafor nå, så om man snur døgnet litt så gjør ikke det så mye. Litt ute i uka så hadde vi avmarsj i 16-tida en ettermiddag, men hvem bryr seg? Vi er midt i villmarka. Det er ikke en sjel og se. Det er bare oss, og det er lyst døgnet rundt.

Lunsjpause med pannekakesteking iført stilongs - it's a hard life in the Arctic..

Da rype møtte rype..

Vi avslutta turen på selveste 17. mai. Tre av oss hadde flybillett ned samme dag, mens Magne skulle være igjen ei uke for å jobbe litt i en hundegård. Med sløyfer i lua og flagget framme, tok vi taxi inn til Longyearbyen og fikk akkurat med oss toget som gikk opp til Skjæringa. Der traff vi Eirik, nok en grepa kar fra CP-klassa. Han hadde tatt turen opp til øygruppa for å besøke sin kjære. Som avslutning på turen og takk for nå, ble det voksen-brus på Kroa før flyet gikk sørover.

Gratulerer med dagen!

I det Søren, Tore og jeg står midt på gulvet inne på flyplassen og pakker om sekkene våre, kommer en staselig kledd herremann bort til oss. Han jobber bak en av skrankene der. "Hej, ja dåkk ser ut som om dåkk kjæm rætt fra felten ja?!" sier han på skikkelig trondhjæmsdialekt. Jo, ja, vi gjør da det, svarer vi og ser nedover hverandres svette ulltrøyer, skallbukse og skisko. "Jau, æ må nok oppfordre dåkker t å ta turen innom toalættet for en liten kjapp vask onjder arma og sånt. Ja, for egentlig så ska folk dusje og skift kle'a før dæm kjæm hit for å fly. Det har skjedd før det, at folk har blitt nækta å fly på gronnj av at dæm lokte.." Ja-ha-ja, sier du det?! lyder det noe paft fra oss og skjønner ikke at vi kan lukte vondt. Vi lover å ta turen innom vaskefatet før vi går ombord, og vi småhumrer for oss selv i det herren går bak skranken sin igjen.

Hele gjengen ~ Søren, Tore, Magne og Solveig

Og ja, isbjørnen på flyplassen er fremdeles den eneste bjørnen jeg har sett på Svalbard..! *Frustrert*

På Norges tak og langt i kjelleren..

2010-05-25T09:11:00.000-07:00

I en Toyota High Hace får man plass til det meste, i alle fall alt hva jeg trenger hele mai måned og litt til. To dager etter ankomst Norge og Tydal, ble pappas arbeidsbil stappet med ullklær, telemarksski, klatresele, stegjern, pulk, fjellski og padlevest. Nå skulle hardkjøret av turer og opplevelser, tett booket i mai måned, begynne.

Mai-sirkuset startet med en punktering knappe 2 timer etter avreise Tydal. Så i sluddvær ved en avkjørsel i Soknedal ble det dekkskifte. På Otta plukket jeg opp Cleng på togstasjonen, og vi kjørte over Sognefjellet til de vestre og alpine delene av Jotunheimen, Hurrungane. I Ringsdalen møtte vi på resten av Fjell og bre-klassa fra HiT, Bø. Seks dager spekket med topptur, ski, bre, og tinderangling ventet. Varm sol fra blå himmel var spådd hele uka. Dette skulle bli knall!

Cleng fyrer opp primusen for steking av pølser mens vi venter på at bommen skal bli åpna ved Turtagrø

Dagen etter tok vi oss opp på Lauvnostind i lettskya vær. Selvfølgelig kom det skodde å la seg rundt toppen, da vi var på vei bort ryggen til det høyeste punktet. Utsikten lot vente på seg, så vi tok skia fatt og kjørte ned i flatt lys. På veien ned stoppet vi på og repeterte ulike ting, som feks setting av snøanker og bolter. Vel nede i leiren kjentes kroppen tung ut. Ikke rart det, siden dette var første dag med telemarksvinger for vinteren.

På vei inn Ringsdalen mot Store Ringstind

Neste morgen solte Store Ringstind seg hvit og glansfull i enden av dalen, mot en helblå himmel. 2124 meter over havet og på norges tak, ventet dagens mål. Det ble et hardt mål å nå, da kroppen var ugjennkjennelig. Etter et par timers gange var det rett før det svartna for meg, og jeg var utrulig svimmel der jeg pustet og peste meg oppover milevis bak de andre, da min maksfart var som å vasse i et badekar med sirup. Ikke langt under toppen var det numret før jeg begynte å hyperventilere, og mens jeg gispa etter luft begynte overleppa(!) å dirre heller ukontrollert. Til slutt stod jeg på toppen, blid og fornøyd, på tross av at jeg skulle ha snudd minst 4 ganger tidligere på dagen. Det var skikkelig god snø som ventet på nedturen. Det ble et par svinger, men så hadde jeg nok med å være konsentrert nok til å komme meg ned helskinna de tusen høydemeterne vi hadde gått opp.

Utsikt fra lunsjplassen og veien videre opp mot toppen

Endelig på toppen!

Tredje dag var det destinasjon Store Dyrhaugstind (2147 moh). Det ble nok en slitsom dag for min del, både opp og ned, men det var en nydelig dag og et fint fjell å gå på. Vel oppe på ryggen ble skia parkert og byttet ut med stegjern og tau. Etter litt vandring bortover, oppover, nedover og oppover på ryggen, ble det til at jeg måtte stoppe. Så svimmel og ukoordinert som jeg følte meg, fant jeg det lurest i å vente mens resten tok seg opp det siste lille stykket til toppen. Alex og jeg bygde ei fin sittegrop, med god skydd mot den nokså kalde vinden som kom opp over kammen, mens vi ventet på resten av gjengen.

Etter et par runder med meg selv, så kom jeg fram til at jeg ikke ble noe sprekere etter hvert som dagene gikk. Kroppen sa vel egentlig ganske greit i fra om at nå trengte den hvile, selv om jeg følte at den ikke hadde noen grunn til det. Men når man bli sliten og anpusten av å tusle ut av camp og bort bak nærmeste stein for å gjøre sitt fornødenede, så er vel ikke det bra. Den siste tida med reising og farting verden rundt, har vel krevd sitt. Jeg beslutta å reise til tante og onkel i Nord-Odal for å hvile litt. Jeg hadde mer på programmet for mai.

Til Norge igjen

2010-05-01T05:54:00.000-07:00

På bildet ser du soloppgangen over Anchorage onsdag morgen. (Og røyken til høyre i bildet kommer fra en brann i et boligkompleks..)

Jeg var tidlig oppe for å komme meg på flyplassen, og neste destinasjon var Norge.

Siden jeg reiste ei uke tidligere enn resten av klassa mi, så var det dårlig med reiseselskap. Men jeg har vært ute å reist langt alane før, så det gikk bra;P Anchorage - Chicago tok 5 timer, måtte vente i 5 timer i Chicago, på en særs dårlig utrustet internasjonal terminal. Så tok flyturen over dammen til København 8 timer. I København skulka Hanne, min kjære søster, siste time på skolen og kjørte ut til flyplassen. Vi hadde en plan om å treffes, selv om jeg bare hadde 50 min på dansk jord før neste fly til Oslo tok av. Jeg småløp ut av flyet og igjennom tollen, og der stod Hanne med et stort smil, norsk flagg og vårlig i tøyet. Etter en god klem gikk vi sammen mot sikkerhetskontrollen. Hele 4 minutter fikk vi sammen før jeg måtte stille meg i kø for å rekke flyet til Oslo. Men det var gode 4 minutter. Det er et par måneder til vi sees igjen. I Oslo var det bare skibaggen som dukket opp på transportbåndet. Bagen og sekken var igjen i Køben. Vel, det er ikke første gangen det har skjedd heller.. Så det var bare å reise videre til Trondheim uten bagasjen, vel vitende om at den skulle komme etter i løpet av kvelden.

Det var godt å omsider komme hjem. Kroppen visste ikke helt om det var natt eller dag, og det virker det ikke som om den vet nå heller - to dager etter at jeg kom hjem. Nå er det vasking av klær, utpakking, matlaging og ny pakking for nye eventyr. Mai kommer til å bli en hektisk måned. Allerede i morgen går ferden til Jotunheimen, hvor det blir topptur og telemark ei uke i Hurrungane sammen med høgskolen. Neste søndag går ferden til Svalbard hvor jeg skal på skitur ei uke med tre av guttene fra Cirkum Polare. 17. mai skal tilbringes på fly ned til Oslo, hvor jeg skal sette meg i bilen og kjøre til Trysil for et ukelangt guidekurs i rafting. Så skal jeg opp til Alta igjen 25. mai for avslutning på Cirkum Polare ut den uka. Og muligens forlenger jeg oppholdet med ei uke for å ta litt ferie og være sammen med Gunnbjørg og Emma i Alta.

Og lengre har jeg ikke kommet. Hva jeg gjør i sommer og til høsten er meg et stort spørsmålstegn akkurat nå, men jeg finner nok på noe etter hvert..!

Road trippin' New Mexico

2010-04-26T23:01:00.000-07:00

De siste 18 dagene har jeg farta rundt i en leiebil til alle hjørner av staten New Mexico. 7 år har gått siden jeg dro herfra sist, etter å ha vært utvekslingsstudent og bodd med familien Riley på deres ranch. Det var nå høyst på tide å vende tilbake for å treffe familie og venner.

Spent gikk jeg inn for landing på flyplassen i Albuquerque. Fra lufta kunne jeg kjenne igjen den rød-aktige sanda som stort sett hele NM består av, samt de brune pueblo-husene og kaktusene. Dette var det siste jeg så av NM for sju år siden. Nå var jeg tilbake, og jeg følte meg allerede hjemme.

Lauren henta meg på flyplassen og tok meg med ut på lunsj. "Hva vil du spise?" spurte hun - "Mexikansk!" var svaret. God, sterk, hjemmelaget mexikansk mat med ordentlig chilli i har jeg savnet veldig, så vi dro på Frontier å spiste. Lauren gikk et par klasser under meg på High School, men vi spilte mye basketball og trente derfor hver dag etter skolen sammen. Grunnet problemer med visa-kortene mine, fikk jeg ikke leid bil den første dagen. Men Lauren var snill og gav meg tak over hodet til neste dag.

Til min store glede funka kortene påfølgende dag, og jeg stod med nøklene til en liten snerten KIA optima. Road trippin' NM 2010 kunne begynne! Etter litt fram og tilbake i Albuquerques gater og lyskryss, kom jeg meg til Wal Mart. Ullsokkene trengte å bli bytta ut. I et par og 20 grader blir ull litt i varmeste laget, særlig for meg som kom rett i fra kalde Alaska. Så gikk ferden til Moriarty hvor Joy, min elste "søster", bor med sin familie. Med sitt nydelige smil så hun akkurat ut som hun gjorde sist, bare at hun nå er gift og har to gutter, en på 3 år og en på 4 måneder.

Allerede neste dag dro jeg fra Joys. De skulle til et rodeo-stevne, mens jeg hadde en avtale om å møte Kassi i Albuquerque. Kassi var min gode klassevenninde. Vi drev på med bla basketball, friidrett, BPA (Business Professionals of America) og FFA (Future Farmers of America). Vi hadde mye moro sammen. Jeg og KIA'n fulgte nå henne helt sørvest i staten til Virden, hvor kjæresten bodde, før vi neste dag kjørte nordover til Luna hvor hun bor. På disse to dagene tilbakela vi drøye ti timer med kjøring. Luna er et lite sted rett ved Reserve, tettstedet hvor vi var Juniorer på Reserve High School 2002/2003. På søndag dro vi på bingo, hvor intektene gikk til årets studenter som skulle delta på årets nasjonale BPA-konkurranse i Los Angeles. Det måtte vi jo selvfølgelig støtte opp om, da både Kassi og jeg var så heldige å komme helt til den nasjonale BPA-konkurransen som var i Dallas, TX, det året vi var med. På bingoen traff jeg Mr. Chavez en av mine gamle lærere. Han var seg selv lik, og kjente meg tydelig igjen! Jeg var langt i fra å vinne noe på bingoen, men fra kake-auksjonen vant jeg ei sjokoladekake, da jeg var høyestbydende med $ 5.

Neste dag dro jeg til Sheri og Keith Riddle, som bor i Reserve. De var mine koordinatorer fra organisasjonen jeg var på utveksling med. De var de som trekte søknaden min ut blandt tusenvis på tusenvis av bunker med søknader og fant meg en vertsfamilie. Jeg er de evig takknemmelig for at de fant familien Riley til meg. Jeg kunne ikke hatt en bedre familie å komme inn i. Vi hadde et fint døgn sammen. Jeg viste bilder fra Alaska, og vi prata om alt mulig. Det var skikkelig trivelig å se de igjen, for noen gode folk. Sønnen deres Adam, hadde nylig flytta tilbake til byen etter endt utdanning. Han var i full gang med å bygge opp og utbedre ungdomssenteret og ulike tilbud til barn og ungdom. Han har en stor og viktig jobb foran seg, da det dessverre har vært tre selvmord i denne aldersgruppa i løpet av det siste året. Vi heier på Adam!

Neste obligatoriske stopp var naturlig nok mitt gamle hjem for et år. På ranchen var det stille da jeg kom. Det var ikke helt som før. Ingen hunder møtte meg i oppkjørselen. Det var ingen hester i boksene og arenaen var borte. Døra på loven var blåst av hengslene, og dammen til Nancy (mor) var tørrlagt. Det eneste som var i bevegelse her hørtes ut til å være vinden som ulte og blåste med seg et par tumbleweed over gårdsplassen. Nancy og Keith (far) flytta fra ranchen 1 1/2 år etter at jeg dro. Siden har de bare brukt den i jaktsesongen, da de guider jegere på bjørne-, fjelløve-, antilope-, hjorte- og elkjakt. For et par måneder siden flytta Keith Wayne (bror) inn i huset. Jeg satt nå på gjerdet og venta på han.

Det var stor gjensynsglede da Keith Wayne omsider kom kjørende i pick-up'en med hunden Preacher på plattingen. Vi hadde alltid en spøkende og ertende tone, og vi fortsatte der vi slapp! Keith Wayne overraska stort da han sa han huska det norske ordet jeg lærte han. "Å? Hvilket ord?" spør jeg. "Funksjonshemma!" kom det fra ham med et litt gebrokket aksent. Etter så mange år husket han det. Det kom som lyn fra klar himmel, men så moro! - Historien er vel at han brukte å kalle meg for "retarded" og ville vel lære hva det var på norsk. Et par dager på ranchen gikk fort unna. Rommet mitt så akkurat ut som før, og det var like mange utstoppa elk og hjort på veggene som før. Etter litt assistanse fra min kant i kjøkkenet, begynte huset å se ut som hjemme igjen:p Det var godt å være tilbake. Men det er rart med det, hvor knytta man blir til et sted, og hvordan alle minner, følelser, lukter og smaker fra stedet kommer tilbake til en etter så lang tid. Keith Wayne viste meg et par huler i åsene bak huset hvor indianere fra gamelt av har bodd. Han har gravd litt og funnet flere leirpotter og pilspisser som stammer fra indianerne. Hulene var skikkelig stilige, og til og med jeg fant flere potteskår med rare mønstre på.

Jeg måtte omsider kjøre videre til neste stoppested. Denne gangen til Hobbs, helt sørøst i NM. Etter åtte timer var jeg framme og befant meg omfavnet av Nancy og Keith. De var seg selv like begge to, bortsett fra et kors tattovert på Nancys ankel! I Hobbs har de nå bodd i drøye 5 år, selv om de egentlig ikke liker stedet, så flatt og øde som det er. Keith liker å si de bor i gettoen, selv om nabolaget er langt i fra noen getto. Her har Nancy fått laga seg en ny liten dam med fisk i hagen, og her er alle hestene og arenaen. Her er hjemme nå, også for meg. Streek, den gamle katta, lever fortsatt og får ligge i fotenden på senga mi - akkurat som i gamle dager. Et nytt og spesielt medlem av familien er papegøya Miss Ruby. Hun skravler og spør deg hvordan det går. Går du forbi plystrer hun høyt og skranglende etter deg. Men menneskeglad er hun ikke, da hun kun er glad i matmor.

Fallon (yngste og jevngamle søster) kommer fra Odessa, TX, for å tilbringe helga med oss. Hun har forandret seg litt, skiftet litt interesser og står på trappene til å stå hvit brud. Men i helga er det bare oss og gøy som hører sammen. Vi tar hestene ut og rir, slik vi så ofte gjorde. Sierra, ei lita og sta paint merr, var hesten min da vi bodde på ranchen. Det er utallige historier om henne som bukker meg av, løper hjem, og jeg som kommer traskende etter. Hun er til min store glede fremdeles til, og jeg får ri henne igjen. Jeg har nesten ikke vært i nærheten av en hest siden jeg dro, langt på nær en quarter horse med skikkelig cowboysal. På lørdag dro Fallon, Nancy og jeg til Carlsbad Caverns. Det er store grotter 230 m nede i fjellet med alskens rariteter, skulpturer og fasonger danna av ulike mineraler. Der kunne vi gå rundt i en fantasiverden, godt adskilt fra omverdenen. I løpet av helga var vi ellers på bowling, leide film og ja, så var vi å så på dragracing. Det var definitivt ikke stedet for sarte sjeler med ømfintlige øreganger.

Casey (nest eldste søster) bor i Hobbs og fødte sist mandag ei nydelig lita jente, Anistyn. Jeg satt på gangen og venta i lag med resten av gjengen, ivirige på å få se det nyeste tilskuddet til familien. Dessverre klarte ikke vesla å puste på egen hånd, så hun ble etter hvert fløyet til et større sykehus i Texas. Der har hun ligget i ventilator inntil de siste dagene. Så det sier seg selv at det har vært ståhei i Riley-familien den siste uka. Nancy har vært på sykehuset med Casey og jenta, mens Keith og jeg har holdt fortet hjemme. Keith er en av de morsomst karene jeg vet om, så det har vært langt i fra lite underholdende å være i "gettoen" deres. Torsdag ettermiddag skulle det "ropes". En kamerat kom over med sin hest, mens jeg satte på "hornwrapps" på ungstutene slik at Keith og kameraten kunne "rope" de. Denne aktiviteten heter team roping og er en populær gren innen rodeo. Det går ut på at en (header) fanger hornene på stuten med lasso, mens den andre (heeler) fanger bakbeina, og dette skal skje raskest mulig. Det er skikkelig cowboy altså!

Fredag satte jeg meg i bilen igjen og kjørte 5 timer vestover til Las Cruces. Denne kjøreturen er noe av det villeste jeg har vært borti værmessig i bil! Den starta i Hobbs med 30 varmegrader. Så begynte det å blåse til skikkelig. Det var så vidt jeg klarte å holde bilen på veien. Så dukka ei skikkelig sandsky opp, da veien lå på le side for et nypløyd jorde. Alt ble brun-rødt rundt meg, og jeg så ikke en damn skit! Flaggene stod som støpte firkanter ut i fra flaggstanga, så hardt blåste det. En drøy time senere kom jeg opp i et fjellparti. Her lå det 7 cm nysnø over det hele! Veien var heldigvis nybrøyta og bar. Så avslutta jeg turen med mer vind i det jeg kjørte inn i Las Cruces. For et vær! Vel framme møtte jeg Arden. Hun gikk et par klasser under meg, men vi ble kjent på skolebussen og igjennom basketball. Ei alle tiders jente, med mye moro og har bein i nesa! Hun tok meg med ut på en ranch hvor hun pleier å ri hester. Vi tok oss en ridetur langs elva Rio Grande som slynger seg sørover ned langs grensa til Mexico. Jeg red på en stor gamp som lød navnet Indiana Jones, mens Arden red på Banjo;) Senere på kvelden var vi innom en bar med burne-merker etter motorsykler inne på gulvet. Eksotisk.

Lørdag kom og det var på tide å vende nesa nærmere flyplassen for avreise søndag. Jeg dro opp til Joy igjen. Her stod det mer ridning på programmet. Eldste gutten til Joy, Creed på 3 år, har akkurat fått sin egen hest. Det er rått parti å se den lille gutten sitte på den store hesten, men gutten har det gøy og rir av gårde på egen hånd. Senere på kvelden dro vi ut til ranchen hvor Robert, Joys mann, vokste opp. Der avler de på elk. -Ja, med k og ikke g. De avler elken i store innhegninger og får derfor felt veldig stort vilt under jakta. På ranchen hadde Creed ei lita geit som var hans. Og siden geita hadde så fine "håndtak" (les horn) kan man godt ri på den;P

Søndag kom og avreise tilbake til Alaska igjen. Før jeg imidlertid satte meg på flyet, dro jeg og hele Joys familie til et rodeostevne. Robert skulle delta i team roping. Jeg rakk å få med meg saddle bronc-ridningen, breakaway, steer wrestling, calf roping, barrels og Robert som team ropa, før jeg måtte skynde meg til flyplassen. Det er andre gang jeg forlater NM, og det er andre gangen jeg har det travelt. Dreven som jeg etter hvert har blitt på flyplasser, så kom jeg meg med flyet.

331,7 mil var tilbakelagt på veiene i NM. Et par drøye timer bak rattet, men det var det verdt siden jeg fikk treffe igjen alle kjente og kjære fra mitt andre hjemsted her på jord. Håper bare det er mindre enn 7 år til neste gang jeg drar på road trip i New Mexico igjen, for det er moro!

Late dager før ny avreise

2010-04-07T23:31:00.000-07:00

Turen i Brooks Range er over, og samtlige overlevde hverandres dårlige odør i bilen de 8 timene tilbake til Faribanks. Hos Murph og Kay venta ei stimende varm badstue og en etterlengta dusj på oss. Så var det klart for at alle skulle dra til hvert sitt. Friperioden her i Alaska har starta.

Jeg, Eivind, Magnus og Stein Tore fikk skyss med Kent og Susie fra Fairbanks til Anchorage på søndag. Det tok ca 5 timer å kjøre. Det mest spennende partiet av hele turen var igjennom Alaska Range. Håpet om å få se Denali minka med antall skyer, så den fikk vi dessverre ikke sett.

De siste dagene har jeg bodd hos søte Christine Hanson og tatt livet med ro. Christine har måttet tåle utpakking og tørking av illeluktende turutstyr. Jeg har kommet meg nesten ajour med alt av internett-prakk. Les blogg-innlegg, mail og fjasboka. I går sykla jeg til byen og avla REI, AMH og Barney's noen timers besøk. Bombe at samtlige butikker selger friluftsutstyr?! Det ble alt i fra telt til kjole(!) på meg. Ja, du leste riktig -> kjole. Fikk høre av Hanne at vi var bedt i bryllup i sommer, så da trenger jeg noe å bekle meg i. Det beste er at kjolen ble kjøpt REI - den største friluftsbutikken jeg har vært på! På veien hjem sykla jeg foresten 5 meter i fra en elg som stod å tygde på en busk. Jeg så den ikke med det samme, men han så ut til å bry seg fint lite - da rushtrafikken dundra 10 meter fra den. Solveig fant det lurest å bare trampe på videre.

Nå har jeg fått pakket om og er klar for å ta flyet til New Mexico i natt. Tenk at det har gått 7 år siden jeg sist var der som utvekslingsstudent. Det skal bli skikkelig spennende og artig å treffe alle igjen!

Tittelskifte

2010-04-07T00:16:00.000-07:00

Helt siden bloggen ble oppretta har jeg gått å venta på at en annen blogg-tittel enn "Solveig i farta" skulle ramle ned i hodet på meg. Ja, jeg er stort sett i farta til hver ei tid, men tittelen gav meg ikke noe. I kveld skjedde det. Den nye tittelen ramla rakt ned og kom sidelengs inn øret på meg. Fra nå av er du som leser med Solveig over stokk og stein:P

Opptur og nedtur på langtur

2010-04-07T00:05:00.000-07:00

Så er Cirkum Polare-kursets langtur i Brooks Range over. Det endte opp med å bli en 15 dagers tur igjennom noe av det villeste og vakreste landskapet jeg har sett. Etter å ha tilbrakt 6 timer i baksetet til Murph, med knærne trøkt oppunder haka og en trippel club sandwich i Coldfoot, hadde vi enda et par timer igjen å kjøre før vi var oppe på Chandalar Shelf, hvor turen skulle starte. Etter hvert som vi nærma oss Brooks Range dukka det ene fjellet opp etter det andre. Det var fjell så langt øye kunne se. Fine fjell. Flotte fjell. Ville fjell. Klatrefjell og topptur-fjell. Vakre fjell. Snødekte fjell. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. For et syn. Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg det. Jeg satt bare å måpte med haka langt ned på brystet, mens siklet rant. Men som Magnus sa: "Det er ikke så rart du ser så mange fjell, du befinner deg jo midt i en fjellkjede!" Men jeg var definitivt klar for tur. Klar for å se og oppleve alt jeg kunne av denne storslotte naturen. For en opptur!

De første dagene holdt vi sør-østover på tundraen i en svær dal. Det måtte tråkkes og brøytes en del spor da vi gikk rett igjennom 40 cm snø og ende ned til grasrota. Skituppene hadde det svare strev med ikke å bli fanga av "fotfeller" laga av busker og kratt. Pulkene var pakket for 18 dager og kjentes deretter ut. Det ble noen lange dager til å begynne med, men pulken ble lettere for hver dag, sola skinte og åsynet av nye fjell og daler løfta motivasjonen tilstrekkelig. For et område.

Vi kom oss ned på den nordre grena av Chandalar River og fulgte den. Den svingte seg i store bukter. Av og til bød den på overvann, mens andre steder bød den på glattpolert is. Underveis som vi gikk så vi dyrespor i alle størrelser og fasonger. Det eneste sporet av menneske som vi kunne se, var ei lita laftahytte ved elvebredden. Ble hare eller rype observert forran i rekkene, tok det ikke lang tid før ivrige gutter slengte sekk og pulk fra seg, tok frem hagla og lista seg fram på skituppene. Det ble mange villtmiddager. En kveld var det hare på menyen, mens det ble servert nystekt rype den neste kvelden.

Hver fjerde dag skulle det i utgangspunktet være hviledag. På disse dagene gikk store deler av dagen med til pannekakesteking. Flere kreative varianter ble servert. Den siste pannekaka som ble servert ble stekt i 16-tida en dag! Ellers var disse dagene til fri disp. Noen hugde ved, noen sov, noen gikk på tur, andre leste bok, mens noen jakta og andre stoppa kartanker og slitte ullvotter. Det var godt å være på tur igjen, komme inn i turrytmen. 10 timers vandring, solskinn og stilongsføre på dagtid, bålkos og igjennsnurping av soveposen under stjernene om kvelden.

Etter alle de positive inntrykka og opplevelsene som bare randt på underveis, så måtte det komme en nedtur. Det ble et slag under beltestedet for min del. Vi måtte snu. Det tok tid før jeg fant forståelse og motivasjon for å gå tilbake i våre egne spor, og se de samme fjella gå forbi - bare i motsatt rekkefølge. Og jeg som var så klar for å se og oppleve mest mulig av dette området, komme fram til Coldfoot og ta en vel fortjent en - selv om det skulle koste skjorta. Men slik ble det. Hadde jeg vært veilederen, så hadde jeg nok tatt akkurat samme beslutningen - bare en dag senere. For det var det riktige å gjøre. Den var bare litt vond å svelge.

På vei tilbake suste kilometer på kilometer bokstavelig talt forbi. Sporet vårt var jo rene autostradaen å følge. Ingen brøyteøkter fra nå av. Dette gjorde selvfølgelig at vi fikk alt for god tid. Det ble mange halve gådager og flere hviledager. Det ble blant annet mer tid til å jakte, og Solveig fikk prøve seg som ordentlig jeger for første gang. Med en 5 år gammel og ubrukt jegerprøve i lomma, ei lånt hagle og en snill Magnus som serverte meg haren på fat, så ble jeg en stolt harejeger!

Et par dager etterpå på vei opp på en fjelltopp ble det lagt inn rypejakt, da det viste seg at hele fjellsida bestod av hundrevis av ryper. Ebbe lånte villig ut salong-rifla si, så enden på visa ble at jeg fikk 3, Tore fikk 2, Katrine fikk 1 og Ebbe sjølv fikk 1. Tore sprang så ned etter mer ammunisjon, Ebbe gikk etter et par ryper til med sine 2 igjenværende skudd, mens Katrine og jeg gikk videre til toppen - der Majliz satt og ventet så snilt på oss med vann og potetgull. Utsikten var formidabel. Så ruslet vi ned igjen og stekte ferske rypebryst.

Dyreopplevelsene på ture var mange. Ulven hørte vi ule svakt i det fjerne flere ganger, men vi fikk aldri sett han. Dagen etter at vi snudde kunne vi se at 2 ulver hadde fulgt sporet vårt flere kilometer ned elva. Eirik og Tore ble forfulgt av en jerv en dag. Tore hørte den, og i det Eirik snudde seg så han rompa på jerven hoppe ut av sporet og inn i skogen. Store flokker med caribou så vi også. De var på vandring norover, og det ble sagt at det vandret et tredvetalls tusen rein igjennom dalene på denne tida av året. Vi hadde tydeligvis akkurat gått glipp av de største hordene, for det var reinsdyr trokk over det hele! Som sagt var det strore mengder av hare og rype å oppsøke. Dall sheep ble spotta med kikkert i ei fjellside. En hviledag hadde vi selskap av ei storøyd ugle i campen. Samme kveld var vi en gjeng som gikk oppover elva. Plutselig løp det ei gaupe fra elva og opp i lia. Samtlige la på sprang. Eirik og jeg som gikk bakerst, og selvfølgelig ikke fikk sett ho, fikk blod på tann. Vi begynte da en nokså anpustende oppsporing av gaupa. Eirik med rifla klar, jeg med kamera. På ett eller annet vis greide katta å lure oss skikkelig. Sjølv om vi fulgte sporet, så var ho ikke å sjå. Porqupine er et dyr som vi derimot fikk sturdert på kloss hold. Som et slags arktisk piggsvin satt det i et tre og spiste bark. Et par av gutta klatra opp for å hilse på. Plutselig utbryter Eivind "næ, her sitter det jo en kar til." Rett bak oss, under ei lita buske satt det et porqupine og gjorde seg så usynlig som mulig. For sent! Det var ikke få kameralinser det stakkars dyret fikk trøkt opp i tryne denne kvelden.

De siste dagene kom sola igjen, etter at vi hadde litt overskya og noen små melis-dryss fra overn. Med toppen 3 timer å gå til neste leir, ble det noen gode lange lunsjer i sola. Helt ferske jervespor ble kryssa, og den nest siste kvelden ble det rypefest - da borti 30 ryper gav et saftig matauke.

Så ble det en god tur ut av det hele. Det er så mange små ting å glede seg over, selv om det store målet langt der fremme ikke blir nådd. Alle oppturene underveis utgjevna den ene nedturen til å bli et lite snøfnugg. Jeg har i alle fall storkost meg på tur. Og en ting er i alle fall sikkert - tilbake til Brooks Range skal jeg!!

Avreise Takotna

2010-03-14T03:16:00.000-07:00

Da står vi bokstavelig talt på farten ut døra på "Dormen" her i Takotna. Om en 1/2 time skal vekkerklokka ringe og havregrøten skal på bordet. Eivind, Stein Tore og jeg har vært oppe i natt, og vi har skumle planer for vekking av hele huset;P

Ferden går nå videre til Fairbanks, hvor vi skal gjøre unna siste handling av mat før langturen på torsdag. Da venter en 16-17 dagers tur i Brooks Range. I år går ruta en annen vei enn tidligere år. Dette fordi oppsynsmennene i den ene nasjonalparken har valgt å være litt vrange med oss. CP-gjengen hang ikke lenge med hode da vi hørte det, da vi nå i det nye området kan jakte og fyre bål så mye vi vil!

Iditarod har nå passert Takotna og er på god vei til Nome. I skrivende stund leder Lance Mackey. Hele CP-gjengen stod på så godt vi kunne når det suste inn hundespann etter hundespann i byen. Det skal sies at en del har vært fra dels til helt redusert grunnet spysjuke og diare. Nå ser det ut til at samtlige av Takotna Parking Service er på beina igjen og klare for langtur.

Men nå er grøten på kokeplata og folk er oppe, så jeg får gå. En ny dag er i emning i Alaska.

Fangstliv i Alaska

2010-03-06T20:58:00.000-08:00

Etter 3 uker er jeg atter tilbake i sivilisasjonen og befinner meg nå omgitt av lokalbefolkning, internett og spysjuke. 8 av oss CP'ere valgte å bedrive fangstliv ut i fra hytta, mens fire barske gutter begav seg ut på expediton Beaver Mountains for fjorten dager. Oppholdet på hytta til Dick var hel-maks fra ende til annen.

Med utgangspunkt fra hytta starta vår søken på ekte pelsjegerliv i Alaskas dype og ville skoger. Samtlige åtte + våre to veiledere, var mer enn gira på å komme i gang med fangstinga - fra nå av var ingen dyr med pels eller fjær trygge fra feller, snarer, kuler eller krutt..

Rundt 60 mårfeller ble satt ut av tre trapper-team på hver deres fangstlinje. Nå var det bare å vente i spenning før man sjekket fellene med noen dagers mellomrom. Var det kommet mår i fella? Eller hadde "Kent Robert" (Camp Robber - fugl som røver det meste fra en) røvet alt av åte?

Fangsting av bever kom vi tidlig i gang med. Det er tidkrevende, men utrolig spennende. Det hele går ut på å hugge et passe stort hull i isen, for så å sette en åtepinne av lys, fersk bjørk midt i hullet. Rundt trestammen senkes tre snarer, som hver er festet inn på noen stokker av gran, som ligger over hullet. Så er det stort sett bare å vente på at beveren skal ta seg en tur ut av huset sitt for å spise. Heldigvis var vi mange som kunne skifte på å hugge hull, for det tar tid med spett.!

Etter hvert begynte dagene på hytta å fortone seg i retning det gode fangstliv. Den biologiske klokka tok overhånd, en sveiveradio sørget for god stemning under steking av pannekaker til frokost, en klapp på Piper - den nærmeste hunden - på vei bort for å hilse på Kongen, komme seg ut på ski når det var tid for det, sjekke feller, store lunsj-bål, hugge litt flere hull i isen, kjøre litt hund, komme seg inn og fyre i ovnen, hente vann i elva, flå litt, god mat - helgrilla bever - og kveldskos. Kan man få det bedre?!

Etter hvert begynte vi å få en god del jobb med å flå, da det begynnte å renne inn med fangst. Totalt fikk vi 6 bever, 1 oter, 5 mår, 2 harer, 8 granjerper, x-antall ekkorn, 1 mus og en god del camp robbers, og i ettertid har vi nå fått en mink og en hare til. Flere beverhull er i emning i område Takotna, - vi skal ha flere!

Naturen og villmarka her ute synes å være endeløs. De smale, litt rare grantrærne gir et koselig preg. Og man går ikke langt før man ser spor etter dyr. Det myldrer av spor. Gaupa hadde med sine svære poter spassert rett nedenfor hytta samme dag som vi kom opp dit. Støtt og stadig hadde ulven luska oppover elva i skutersporet. Oteren hadde det ofte gøy med å gli flere meter på magen hvor enn han gikk. Det er utrolig moro å vite at alle disse dyra ikke er langt i fra oss, selv om vi aldri fikk se de. Spenningen var bestandig stor da vi skulle ut å sjekke feller og snarer.

Tre uker med fangstliv var det vi fikk i denne omgang, og det gav skikkelig mersmak. På fredag tok noen av oss skiene fatt og gikk de 3 milene tilbake til Takotna og sivilisasjonen. På Dormen møtte vi noen slagne ekspedisjons-gutter. De hadde hatt en fin tur, men hadde hatt både mildt og spreng-kaldt vær, mangla nok mat og vært prega av litt sykdom. Og det hjalp ikke på at det gikk omgangssyke i byen da de kom tilbake. Guttene har nå vært syke i ei drøy uke. De fleste som kom fra fangstlivet har nå også fått det - og det midt i forberedelsene til Iditarod!

Takotna

2010-02-15T01:30:00.000-08:00

Fredag 12 ankom vi byen med småfly fra McGrath, etter å ha tatt et litt større fly fra Anchorage tidlig samme dag. Piloten fraktet oss trygt fra McGrath til Takotna i løpet av 7-8 minutter. Størrelsen på flyet kunne man godt ha sagt noe på, men det så ut til å være en helt vanlig arbeidsdag for piloten, så vi tok det hele med ro. Flyet hadde så vidt plass til fire pasasjerer og piloten. Bakerste mann satt om enn litt trangt, så godt som i halen på det flygende fartøyet. Vi hadde skikkelig klarvær og fikk sett både vidt og bredt fra lufta.

Spenningen steg da vi nærmet oss siste endestasjon for ei god stund framover. Vi ble møtt av landsbyhøvding Dick, som fraktet oss og bagasje med skuter ned til byen. Takotna er en liten landsby midt i Alaskas villmark med ca 50 innbyggere. Ut hit går det ingen veier, men med fly, skuter eller elvebåt kan du komme deg hit. Byen ser akkurat ut som den skal, og den har hva de trenger for å greie seg. Et postkontor, en butikk og en skole. Mange her livnærer seg ved fangsting og selge pels.

Vi har i løpet av 2 1/2 dag her i Takotna rukket å bake nærmere 30 brød, 100 pizzasnurrer, 100 bomber og 7 turbrød. Nå er vi i full gang med tøking av kjøttdeig til langturen i mars. Lørdag arrangerte vi ski -og utedag for byens barn og ungdommer. Det var positivt stort frammøte, og vi koste oss i "påskesola" med grilling, ski, snowboard og hopp. Lille Caden hadde aldri stått på ski før CP fikk på han et par miniski. Å stå ned bakken var noe gutten var ihuga etter å klare. Større innsattsvilje har jeg ikke sett maken til. Opp og ned, opp og ned, detter og opp igjen. Siste gangen han skulle utfor bakken og mot hoppet, klarte han det. Større glede i et barns øyne skal man lete lenge etter!

Utpå ettermiddagen satte vi også noen haresnarer. Jeg fikk testa den nye soveposen i natt, og den lover bra. På morgenen var det -24, mens det kunne rapporteres om -33 i løpet av nattens mulm og mørke.

I dag har det gått i baking og matlaging, organisering og planlegging. Vi var en gjeng som dro ut for å sjekke snarene i dag, og jammen var det en hare i snara! Den ble årets CP-gjeng sin første fangst i Alaska. Stas!

I morgen drar vi opp til ei fangsthytte som Dick har. Her blir vi i alle fall de neste 14 dagene. Ei gruppe på fire staute karer har tenkt seg til Beaver Mountains, noen gode dagsmarsjer her fra. For meg og resten blir det fangsting for alle penga - nå skal fangstlivet virkelig få fart på seg!

Anchorage 7-12. februar

2010-02-15T00:23:00.000-08:00

Ei uke i Anchorage gikk unna, her er noen bilder, kort oppsummert!

Majliz tar med seg gutta på shopping!

-> Arild og Christine, som vi to bodde hos. Her besøker vi henne på kontoret hennes ved Anchorage University.

<- Eirik baker fargesprakende bomber til langturen!

Leiebilen jeg kjørte rundt i hele uka!

Lurte litt på om jeg skulle kjøpe meg ny lue..!

Endelig Alaska!

2010-02-07T23:42:00.000-08:00

Troette, men ved godt mot landa CP-gjengen i gaar kveld i Anchorage, Alaska etter droeye 22 timers reise fra Gardermoen + overnatning der paa bortimot 12 timer - etter flyturen fra Alta fredag formiddag.. Det ble noen timer med reising paa oss, men naa er vi her, endelig!!

Oyvind, Soeren og Stein Tore sloever paa Gardermoen..

Det er 7 aar siden sist jeg var paa amerikansk jord. Saa langt ser alt ut som foer - det er stort! Bilene er store, gatene, butikkene, chips-posene og mange av folka er store. Jeg gleder meg til aa se villmarka deres - den maa jo bare vaere gedigen!

Her inntas foerste maaltid i USA - hamburger..!

Hele gjengen er spredt ut hos flere forskjellige fastboende her i Anchorage. Arild og jeg er bosatt hos koselige Christine Hanson. Vi skal vaere her til fredag. Etter en saart trengt nattesoevn har vi i dag spist lunsj paa The Village Inn, vaert rundt i x antall sportbutikker og vaert innom Sons of Norway (organisasjon for folk med tilknytting til Norge og\eller Skandinavia). Hos Sons of Norway var det storskjerm med Super Bowl og servering av lapskaus.

Denne uka kommer til aa gaa i en fei. Innkjoep av mat, utstyr, matlaging og norsk-kveld paa Sons of Norway er noe av det som staar paa programmet. Oppdateringer og bilder kommer.

Siste innspurt!

2010-02-04T03:18:00.000-08:00

Siden Stabbursdal-turen har følgende skjedd:

- Foredrag med Harald Tunheim, første nordmann til å delta i Iditarod, verdens lengste hundeløp i Alaska.
- Speedshopping i Alta med utbytting av skibindinger. Solveig smilte riktig pent og fikk super-spesial-spesial-pris på G-Sport;P
- Mye sosialt på Nassa (internatet) med vafler, is, strikk og kos.
-Dagsopplegg med Trine Lyrek, hvor vi forberedte oss til å drive check point Takotna under årets Iditarod. Vi fikk også kjøre våre egne hundespann!
- Dagstur med skredlære
- Mer planlegging og forberedelser Alaska
- 2 dagers gammetur til Bastingamma i Stabbursdalen for å lete etter noen tapte teltstenger fra forige tur. De ble til alt hell funnet, turen var reddet og vi kunne kose oss i beste "gammestil" med "whiskey-yatzy" og god stemning!
- Mer planlegging - nå om selvstudiumsperioden i Norge i mai. Den kommer til å gå på Spitsbergen!
- Bursdagsfeiring for Svenn Erik i beste "5-års"-stil tirsdag kveld - inkl. oppmøte på flyplassen med 50 ballonger, sang og dans;P
- Mer Svalbard-besøk av Henning!
- Og i går kveld vartet Hans Ole og Gunnbjørg opp med deilig middag til alle oss i "Svalbard-gjengen i Alta"!

Ja, nå begynner det å nærme seg avreise Alaska med STOOOORE skritt. I dag er pakkedag og i morgen reiser vi fra Alta! Jeg har en del(!) å gjøre før alt er klart til avreise, så dette får klare seg for denne gang. Neste innlegg kommer fra Alaska!

Bilde: Opplæring i hund av Trine Lyrek

Stabbursdalen

2010-01-29T11:46:00.001-08:00

Denne mandagen gikk turen opp til Sennalandet for så å gå inn i Stabbursdalen og ferdes der i tre dager. Stormen Ask var i vente, men vi i CP stilte forberedt for en stormfull utfordring. Turen startet i gode kuldegrader, vindstille og nydelig lys. Et første lite glimt av den gule skiva i horisonten fikk vi også se. Utover dagen dro vinden til, men med god sikt holdt vi god driv innover. Dagen bød på noen hvite neser, ei kollbøtte med ski og sekk i lia, ei knekt teltstang, men ellers god stemning i gjengen.

Dag to gikk inn til Bastingamma. Det blåste litt, men ikke ille. Vi var klare for Ask når enn han hadde tenkt å slå til. Barduneringen av teltene denne kvelden ble utført med stor omhu. Det var ikke en slakk duk å oppdrive på flere meters avstand. Gamma ble inntatt av de tre guttne med den knekte teltstanga. De inviterte til varme og hygge hele kvelden, mens snøføyka herja utenfor.

Onsdag, og foreløpig siste turdag, vendte vi kompasset i retning Sennalandet og E6'en igjen. Det ble drilling av diverse marsj-rutiner og bålkos i lunsjen. Typisk nok hadde Solveig kastet sine 2 doble ostesmørbrød samme morgen, så det ble lite med gode, varme og krispi ostesmørbrød på meg.. Om veien ikke var åpen over Sennalandet var vi forberedte på en "værfast dag". Det ble det ingen ting av, da vi i det fjerne kunne skimte billys i skumringa da vi nærma oss. Nok en fin tur var over.

Vesterelvdalen

2010-01-23T09:34:00.000-08:00

Mandag til torsdag, sist uke, var hele CP-gjengen på tur i vakre Vesterelvdalen her i Finmark. Med en god kuling rett i mot på vei inn mandag formiddag, såg ikke ut til å stoppe denne freske gjengen. Både folk og hunder krummet nakken og gikk på. Ved mørkets frambrudd ble det besluttet å slå leir nede i dalen ved elva.

Fangst med rypesnare stod på programmet, samt at noen hadde med kuler og krutt.

Vi låg i base camp alle dagene, og vi koste oss med å sette ut snarer og røkte de påfølgende dag. Spenningen var til å ta og føle på da man gikk bort for å sjekke snarene. Onsdag fløy det opp ei rype 10-15 meter foran med - her måtte det da være en god plass for å sette snare. Jeg satte tre snarer i området, spiste lunsj, og nøt synet av den vakre himmelen på veg hjem til leir.

På kvelden bød nattehimmelen på et forrykende lys-show, og det ville ingen ende ta. Aurora Borealis viste seg fra sin vakreste side. Det var absolutt en fin opplevelse å sovne under stjernene og nordlyset, ved bålet den kvelden.

Siste dag skulle snarene sankes inn. Det var med spenning jeg nærmet meg gårsdagens nysatte snarer. Jaggu, hadde det ikke vært noen borte og hekket på kvistene i snaren? Jo! Gleden og spenningen steg. Skulle jeg få min første rype i dag? Og det på snarefangst?! Gleden fikk seg en kraftig nedtur.. Rundt ved og i snaren låg det rypefjær, og til min forargelse var snaretråden røket tvers av og ingen rype.. Vekk fra snaren gikk det et spor, satt av listige poter på en snor... Mikkel REV!!! 20 meter lengre borte hadde Mikkel tatt kvelden på rypa. Ja, ja - han hadde sikkert en familie å fø på.

Smakebiten på fangstlivet gav mersmak. Nå kan rypa i Alaska bare grue seg - her kommer ei fangstdame som har lyst på fangst!

Magnus fikk rype!

Dagene går..!

2010-01-22T09:12:00.000-08:00

Her i Alta har tida flydd av gårde de siste ukene. Det hele starta med litt førstehjelp, utstyrslaging og begynnende planlegging. Så ble det en koselig dagstur til Sarves - i mye snø. Sist fredag hadde vi en dag til å gjøre unna diverse. Majliz og jeg tok skia fatt og gikk først ned til Bossekop for litt shopping. Vi skulle kjøpe litt stoff til for å sy fotposer til å gå med utenpå skiskoa. Vel framme ved "Brudesalongen" møtte et skilt oss, hvor det stod: "Beklager, stengt fredag og lørdag." . . . . Vi tråkka så videre mot Alta City for å se om det var noe annet lurt vi kunne kjøpe inn. Det var det selvfølgelig. Hele dagen gikk med til å trampe rundt i Altas nye storsenter. Apoteket gjorde det nok godt denne dagen, da så godt som samtlige CP-folk (Cirkum Polare - folk, oss) tok turen innom for å utvide sine førstehjelpsskrin etter kyndig anbefalelser fra vår egen Doktor Tore.

Lørdag kom og turmatlaging stod på programmet. Ja, på folkehøgskoler er det skole også på lørdager - inkludert føring av fravær og morgensamling..! På kjøkkenet eksperimenterte vi med både gamle og nye oppskrifter. Det gikk i store mengder, da vi skulle lage mat for 14 mann fordelt på 4 dager på tur. Baking av bomber, turbrød, knekkebrød, turkake, snickerskake, samt steking av kjøtt og andre forberedelser til tur foregikk med stor lyst og godt humør.

På lørdagskvelden arrangerte Arktis-linja ved skolen elevkveld. Temaet for kvelden var Arktis-airlines og samtlige skulle stille i noe på A. Det var mange kreative og til dels hysterisk morsomme kostymer å se. Selv var jeg det andre lyset i en Adventsstake. Hele CP-gjengen la virkelig sjela si i kostymene, noe som gjorde at forberedelsene ble til noen minneverdige øyeblikk denne dagen. Arktis-airlines loset oss igjennom kvelden med underholdning, pizza, is og brownies og rundet det hele av med dun-disco utendørs.

Søndag 17. januar var første fridag. Stein Tore og Øyvind stod i bresjen for å få folk med ut på tur, for å fyre litt bål og snørekjøre med hunder. Turen ble kort. De fleste av hundene vi fikk med oss fra hundegården var valper som nesten ikke hadde snørekjørt før. De bråsnudde, hev seg til side og slet seg et utall av ganger - jeg var svett før jeg hadde rundet ut av tunet her med mine to unghunder. Og det hjalp ikke på at vi beveget oss i lysløypa under "beste sendetid" en søndag formiddag. Vi snudde.

På kvelden gikk jeg bort til Gunnbjørg og Hans Ole som passet nevøene til Hans Ole i svingen ved Øytun. Der fikk jeg servert kalkun, stekte potetbåter, grønnsaker og god saus. Det ble et slag yatzy, før Gunnbjørg og jeg ble plukket opp av Emma som kom kjørende i sin snertne bil. Jentene satte kurs for Alta sentrum og fant til slutt et sted som solgte kaffe. Det var trivelig å slå av en prat. Vel hjemme på Nassa (internatet) og Øytun stod det pakking av sekk for en 4 dagers tur.

Eventyret er i gang!

2010-01-12T12:38:00.000-08:00

Nå har jeg kommet meg til Alta og Øytun Folkehøgskole. Her går jeg et halvårskurs som heter Cirkum Polare - Alaska. Ja, Alaska ja - du leste riktig! 6. februar reiser jeg og 11 andre over dammen for å oppleve Alaskas villmark. Der skal vi være i 3 måneder. Første måneden skal vi være i Takotna, en liten indianerlandsby, midt i landet. Her skal det gå i turer, jakt og fangst, samt hjelpe til når Iditarod, verdens lengste hundeløp, passerer igjennom landsbyen. Så er det satt av tre uker til en langtur på ski, med telt og pulk i nasjonalparken Brooks Range. Etter langturen har vi en måned satt av til selvstudium, der vi får gjøre akkurat det vi selv har lyst til å se og oppleve i statene.

Hittil har vi begynt å bli kjent med hverandre, fått mer info om Alaska og begynt å planlegge. Det er mye planlegging! Sying av nesevarmere og førstehjelp har også stått på programmet. Sist helg reiste hele klassen opp på Orros, skolens hytte oppe på Vidda. I morgen blir det dagstur.

Dette blir spennende!!

Testing - testing...

2010-01-11T11:26:00.001-08:00

Testing, testing.. Hvordan går dette? Solveig prøver til med ny blogg.. Vi får se hvor lenge det varer, men her teller det med tanken?!?

Over og ut